Eksport
I dag er Norge en av de større eksportørene av olje og gass på verdensbasis. Samtidig er den delen av norsk industri som leverer utstyr og teknikk til oljevirksomheten, blitt verdensledende. Har vi gjort oss for avhengige av denne virksomheten? Vi vet jo at olje- og gassressursene om noen tiår ikke lenger vil være så store som i dag.
Til industriland å være er den norske eksporten sterkt preget også av andre naturressurser. Denne sammensetningen av eksporten har vært til stor fordel for Norge de seinere årene. Samtidig som vi har fått gode priser for eksportvarene våre, har vi kunnet kjøpe billige importvarer (tekstiler, lette industrivarer osv.) fra lavkostland i Asia. Norge har derfor lenge hatt et særdeles gunstig bytteforhold med utlandet.
Investering
Handel er ikke den eneste måten et land kan skaffe seg valutainntekter på. En annen måte er å investere kapital i selskaper i utlandet og få overskudd dersom selskapene går bra. Når Telenor investerer milliarder i mobiltelefoni i Pakistan, Burma og andre land, kan også det gi inntekter til Norge. Det samme gjelder når Statoil investerer milliardbeløp i olje- og gassutvinning i blant annet Angola og USA. For mange norske multinasjonale selskaper er utenlandsvirksomheten blitt viktigere enn den virksomheten som er rettet mot det norske markedet. Da er det også blitt viktig hvordan norske selskaper «oppfører seg» i andre land. Opererer de i tråd med de verdiene og holdningene som norske myndigheter ønsker å fremme internasjonalt? Hvilke arbeidsforhold opererer de med? Hvilken type selskaper og virksomheter investerer de i? Og hvordan forholder de seg til korrupsjonskultur og skattelovgivning? Oljefondet må operere etter retningslinjer utarbeidet av et eget etisk råd, når det skal investere.
Men det går også en kapitalstrøm fra utlandet til Norge når selskaper fra andre land investerer i virksomhet i Norge. Det kan gi flere arbeidsplasser og større skatteinntekter her til lands. Men etablerer de nye eller kjøper de opp eksisterende bedrifter? Er motivet å «slakte» en konkurrent eller på en billig måte få hånd om ny teknologi eller et gunstig varemerke, eller skjer det ut fra et ønske om å etablere seg langsiktig i Norge? Det er et kjent problem at store multinasjonale selskaper bruker såkalt «internprising» – at datterselskaper handler seg imellom. Gjennom slik prising kan selskapene gjøre det slik at de skatter til land med lave skattesatser selv om inntektene er blitt skapt i et land med høye skattesatser. Det er et problem for alle land som er avhengig av skatteinntekter for å finansiere velferd og infrastruktur. For eksempel betalte fem store transnasjonale selskaper, med over seks milliarder kroner i omsetning i Norge i 2011, bare ti millioner kroner i skatt til den norske staten. For mange stater er det utfordrende å balansere mellom det å legge til rette for utenlandske selskaper og samtidig sikre at landet og innbyggerne i landet faktisk får noe tilbake.