Fagstoff

Delvis til stede - i Larvik

Publisert: 25.05.2009, Oppdatert: 03.03.2017
Ingvar Ambjørnsen. Foto.Ingvar Ambjørnsen
Opphavsmann: Kjeld-Willy Hansen
 

Portrettintervju

Journalist Kjeld-Willy Hansen fra lokalavisa Østlands-Posten i Larvik intervjuet Ingvar Ambjørnsen 20. mai 2006 i forbindelse med forfatterens 50-årsdag.

– Drømmene mine foregår ofte i Larvik. De utspiller seg på barndommens scener. På Storgata og Tollerodden, i Farris og Bøkeskogen. Men det er ingen traumatiske greier. Det var fint å vokse opp i Larvik, forsikrer Ingvar Ambjørnsen.

– Jeg drømmer mye, og hardt. Noen ganger kan jeg faktisk ligge og kjøre drømmevideoen døgnet rundt, medgir forfatteren, som har gode grunner til nostalgiske reprisesendinger i disse dager. Han trippel-jubilerer i år. 20. mai runder han for eksempel 50.

– Da jeg kom inn på arenaen i '56, var Lillevik en klassisk norsk småby. På sagene og fabrikkene nede ved elva sto arbeiderne og arbeida, og rundt omkring i byen dreiv borgerskapet dank og drikk, slik overklassens lodd nå en gang er. («Hvite niggere»,1986)

I høst er det videre 25 år siden han debuterte med den rystende sterke dokumentarromanen «23-salen» fra Lier psykiatriske sykehus. I tillegg er det nøyaktig 20 år siden den elleville «niggerromanen» fra Larvik dundret ned på bokhandlerdiskene og gjorde forfatteren landskjent over natten.

Etter den overrumplende suksessen med «Hvite niggere» måtte selv Tanta i Akersgata riste av seg riksmål og borgernykker og trippe ut av de møblerte kontorene for å hilse på det langhårede fortellerfenomenet fra Prinsegata i Larvik. Hvilket ikke var en selvsagt ting i 80-årene. Forfatteren hadde nemlig blitt satt på indeks av deler av Oslo-pressen etter rusliberale bajasromaner som «Sarons ham», «Galgenfrist», og ikke minst hasjversjonen av Arthur Omres «Smuglere»– «Den siste revejakta».

Nå er det ikke noe mindre ubarbert trøkk og tempo og tjalleri-og-ra i «Hvite niggere». Men når quality talks og money walks, skjønner selv blaserte bladfyker i dress og drakt at det er taktisk å nynne med på refrenget. Og pengene begynte å gå farlig fort ettersom bøkene rullet ut og ble filmatisert og trykket i gud vet hvor mange opplag. I dag har bare Elling-figuren generert flere hundre millioner kroner, skal vi tro Dagens Næringsliv. Skjønt mannen har levd utelukkende av egen penn og fantasi siden bok én i den imponerende forfatterkarrieren. For det ER et sterkt løp han har gått. Resultatet ved de halvt hundre er 40 bøker, et helt arkivskap av priser og utmerkelser, velfødde bankbøker, to romslige krypinn i millionbyen Hamburg med viv Gabriele, pluss pluss.

– Larvik er med på flere måter her og der i forfatterskapet. Samtidig er det ikke ofte jeg har byen eller distriktet for meg når jeg skriver. Det er enkelte ganger, som i tittelnovellen i samlingen «Sorte mor», der jeg helt bevisst har brukt områder i Farris som scenisk bakteppe.

– Jeg elsket nemlig Farris i oppveksten, røper indianeren fra ørnepatruljen i traktene rundt Ono.

Som lokal leser ser jeg topografien i Larvik-distriktet i flere av bøkene dine, også i den nyeste, «Drapet i Barkvik». Der sågar stedsnavnet i tittelen er hentet herfra, om enn stavet med en e for lite.

– Sier du det. Ja, det ante jeg faktisk ikke. Men kanskje er det noe ubevisst som har meldt seg. Personlig ser jeg imidlertid oftere for meg en navnløs by lenger nede på kysten, Arendal, for eksempel, forteller han.

Ved siden av «Hvite niggere» har du en annen roman med eksplisitt Larvik-tilknytning, der sågar Østlands-Posten figurerer ved navns nevnelse, husker du hvilken?

– Ikke i farta. Livet er for kort til å lese opp igjen egne bøker. Jo, forresten, det må være «Heksenes kors», der hovedpersonen er en krigsseiler fra Langestrand, som vikles inn i en krimsak under en London-tur.

– Det er forresten en av mine svakeste romaner. Jeg fikk mye gift for den. Boka var oppfølgeren til «Hvite niggere», og mange var skuffet over ikke å få mer «niggerstoff». Men jeg visste med meg sjøl at jeg måtte lage noe helt annet. Så det blei krim.

Hvorom allting er: Det er Larvik det skal handle om denne gangen. Helst skulle vi ha dratt med oss jubilanten på gjengrodde stier til Kolbensrødstranda, iført afghanerpels og badebukse, sveipet innom yrkesskolen og blikket på restene av Rockwool og tomten ved Grand, der Kroa gikk opp i noen fryktelige flammer for 30 år siden.

Men når dét ikke matcher tidsskjemaet til herren i Hamburg, reiser vi nysgjerrige lillevikinger gjerne på tur til hansastaden ved Elben. En by som er langt fra bare betong og boulevarder, løssluppent kulturtilbud i natt og netting og setninger i taktfast hanemarsj. Freie und Hansestadt Hamburg er en by vokst sammen av mange små, trivelige landsbyer og bærer preg av det. Byen har en pirrende og pulserende havn, talløse elver og kanaler - faktisk flest broer i hele Europa - et funklende smykke av en innsjø i Alster, frodige alléer og høyst vennligsinnede fortauskafeer under tunge trekroner.

Jeg har og sett verre slumbilder enn det som møter meg når vi tar heisen opp i Hamburg-himmelen til familien Haefs-Ambjørnsens nye penthouse-panorama for å lepje te og ettermiddagspils, fordi forfatteren bare må ha med utviklingen i Giro d'Italia fra flatskjermen. Som oppvakte VG-lesere har fått med seg, har eks-speideren hektet seg på sykkelsporten på sine eldre dager.

Men han har og tråkket inn i et sunnere spor i ernæringsveien. Røyk og kaffe er kuttet ut, malten er minimert, brennevin har han aldri likt og «powerwalking» i gress og grus og gater med tysk asfalt sørger for blodomløp i lår og legger. Da er det langt verre med skuldrene. 25 år med daglig tapping på tastaturet har ført til forkalkninger og smerter som må dempes med kortisonsprøyter en gang i måneden. Det er bare huskatten som har det verre. Den har sukkersyke og må ha daglig inntak av insulin. Rødvinen er imidlertid fortsatt en trofast kamerat. Ett sted går grensen. Og grensen for sykkelinteressen går også ett sted. Ved fjernkontrollen. Det vil si, en gang investerte sofasyklisten i en kostbar tohjuling. Men for en mann som aldri har hatt sertifikat av noe slag, eller skjønt vitsen med forbudsskilt, endte investeringen med generalgloser i ukjente bøyningsmønstre fra fresende hamburgere.

– Jeg har aldri blitt skjelt ut så kraftig noen gang i mitt liv som da jeg forsøkte å tråkke pedal i Hamburg-gatene. Jeg fant derfor fort ut at jeg ville gjøre både meg selv og medtrafikantene en ren vennetjeneste om jeg deponerte sykkelen. Så det gjorde jeg, gliser han i himmelheisen.

Hvordan er egentlig forholdet ditt til Larvik?

– Helt fint, som sagt. Jeg har vel ikke noe særlig kontakt med folk jeg vokste opp med i byen, det skal sies. Men jeg har aldri hatt noe dårlig forhold til Larvik. Noen har villet lese «Hvite niggere» som en slags hevnroman mot byen, men dét er i mine øyne en ravgal lesing.

Det er sånn sett ikke noe Sigurd Mathiesen i deg?

– Absolutt ikke. Det var tvert om gøy å vokse opp i Larvik i 60-årene. Familien bodde i Prinsegata, og det krydde av unger i gatene, også i sentrum. Sjøl hadde jeg lekekamerater fra Steingata til Bøkelia og kunne boltre meg i Lia og Bøkeskogen og i frodige bakgårdshager.

– Men jeg var også veldig mye på Torstrand, hos fetterne mine i Strandgata, Bernt Kristian og Øyvind Børresen.

– I det hele tatt, det var liv og røre i sentrum. Ikke som i dag, hvor Torget er truffet av ei nøytronbombe, fnyser han og rister oppgitt på hodet over lyspærene som fikk flyttet handelen til Nordbyen.

– Da ØP monterte webkamera på toppen av Otto, kunne jeg sitte dag etter dag og stirre på Torget uten å oppdage et menneske. I min barndom var det torghandel og småbutikker all over. Sjøl brukte vi godteributikken til Tante Terjesen i Unneberg-gården som base. Der kjøpte vi Illustrerte klassikere og Kaptein Miki. Vegg i vegg lå bakeriet.

– Og skrik og skrål fra Storgata ble jeg tidlig vant med. Jeg husker forresten også godt at «Arbeider'n» brant (Arbeiderforeningens lokaler i Schulzesgate, red. anm.). Fatter vekket broren min og meg på natta, og vi stod og kjente varmen innenfor vinduet i huset vårt.

– Plutselig kollapset taket på Arbeider'n og opp kom ei voksen soppsky av fint støv som drysset pent ned på alle tak. Det var faktisk rent vakkert, minnes han og tråkker ufortrødent videre nedover Memory Lane.

– I Jegersborggate var det en sukkervarefabrikk, og i dagene etter brannen fikk ungene i gata digre esker med røykskadde kokosboller. De smakte grusomt. I samme gate holdt for øvrig onkelen min til. Onkel Ragnar. Vi kalte ham onkel, men egentlig var han en slags filleonkel. Han drev skraphandel, og dit gikk vi med de tomme brennevinsflaskene fra drankerne i nabolaget.

– Det satt nemlig en del av de gutta i et skakt skjul i en hage bak huset vårt, og vi ble tidlig nysgjerrig på dem. Det hendte vi fløy ærend og kjøpte røyk til dem. Farlige var de aldri, men de kunne være ramme til å fortelle. Jeg tror nok jeg sugde til meg en del derfra. Jeg har også skrevet om dette i «Hvite niggere», forteller han. Midtveis opp i hagen lå et nedslitt uthus, blant naboene kalt «Parlamentet». I den ene fløyen holdt hønene til om natta, og i den andre fløyen holdt herrene til om dagen. Der inne mellom vedkubber og sagkrakker ble problemer av nær sagt enhver karakter løst i saklig diskusjon over ei hel seksti eller tre. (op. cit)

– Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men den folkelige og muntlige fortellerkunsten finner man gjerne i arbeiderstrøk og små arbeiderbyer, legger han til.

– Det er ikke så mange morsomme historier fra borgerskapet. Det er mange syke nok folk der, med du finner ikke den vittige flavouren. I utgruppene må du være verbal og lære å bite fra deg, og jeg har møtt en del saftige fortellere i slike miljøer i ungdommen. Senere også i junkiemiljøene.

– Også på Rockwool kunne gutta fortelle. Jeg jobbet der et halvår etter at jeg sluttet setterilinjen på yrkesskolen og havnet på et fabelaktig nattskift.

Noen friske anekdoter?

– En drøss. Det skjedde noe hver natt. Jeg husker for eksempel en eldre kar – navn skal ikke nevnes – som skulle flytte et digert garderobeskap. Han pusta og pesa ned ei av trappene inni hallen. Da var det en som gikk bort til ham, dro ned smekken og tok ut pikken hans. Den hang og slang utenpå buksa, og han fikk den ikke inn igjen. Det var ingen steder å sette fra seg skapet der midt i trappa, så han måtte pent gå Canossa alle trinna ned. – Faen da, guttær! klynka'n mens hele skiftet stod tvikroket av latter på gølvet nedenunder. Sånne ting. Rockwool var i det hele tatt en knall arbeidsplass. Mange fine folk, rå replikker, et herlig miljø og gode penger å tjene for en 18-åring. På Rockwool, eller Rocke-Vollen som vi nokså snart døpte fabrikken, preika man om tariff og kvinnfolk, veddeløpshester og torsk og sei i tikilosklassen. Og fotball. Det var ikke en kjeft som interesserte seg for hvor du kom fra eller hva du hadde gjort før dette - bare du tok din del av jobben. (...) Det var en stemning, en ånd over stedet som jeg ikke skal glemme før jeg blåser ut for siste gang. (op. cit)

– Tenk på den skatten som går tapt om ikke noen får teipa alle historiene til de gamle hvalfangerne, utbryter han. De må ha masse å fortelle!

Hvor og når kom litteraturen inn i bildet?

– Tidlig. Veldig tidlig. Jeg slukte bøker fra jeg var liten. Mor og far kjøpte mange bøker, og det var mye litteratur i heimen. Du kan trygt si det var et lesende hjem. Fatter forsøkte heller ikke å legge noen føringer på verken broren min eller meg. Vi fikk gjøre det vi ville.

– Av bøker begynte jeg med Hardyguttene, Hjortefot og hva nå de het alle de ungdomsbøkene på den tiden. Så gikk jeg over på McClean og Agatha Christie. Morgan Kane var og med.

– I 14-15-årsalderen ble det Finn Carling og Jens Bjørneboe og den slags. Jeg leste hele tida og var høyt og lavt på biblioteket i Farrisfabrikken, og seinere da det flyttet til Skotta. Det var ikke så mange som var innpå den greia, så det ble mest til at jeg holdt på med dette aleine. Jeg kom fra et hjem der bøkene hadde full kontroll over mesteparten av veggplassen. (...) Jeg leste seint og tidlig - alt jeg kom over. Gjennom bøkene fikk jeg en følelse av at det trange skallet rundt Lillevik sprakk, at verden åpna seg for meg. (...) Jeg var en doven slask, og jeg leste Hamsun istedenfor å beskjeftige meg med brudden brøk og tyske verb. (op. cit)

Du gikk ti år på Romberggata skole?

– Ja, og jeg husker norsktimene der. Vi hadde en flott lærer i Kåre Kverndokken. Bare dét at alle måtte lese «To levende og en død» (av Sigurd Christiansen, red. anm.), sier sitt. Nå kan jeg ikke akkurat si folk satt nagla i norsktimene, men jeg elsket litteraturundervisning, forsikrer han.

Det har alltid vært en glødende fotballinteresse i Larvik, ikke minst i 60-årene, men det ble aldri noe idrettsmann av noe slag ut av unge Ambjørnsen?

– Nei. Fatter kunne gå på fotballkamp iblant, og jeg husker jeg var med ham på Lovisenlund én gang, men det ble med det. Sånne hylende massefellesskap har aldri vært noe for meg, poengterer han. Jeg var alltid beskjeden og tilbakeholden i ungdommen. Men nærkontakt med friskusene ble det både her og der, som på Ferdinand og Kroa. Det var en merkelig mix på «Sjøstjerna». Det er jo gjerne sånn i små byer. De underligste dyr tyr sammen om de få vanningshulla som finnes. Sportsfantastene var i flertall. De hadde bukta og begge endene.(...) Sportsfantastene kunne drikke seg langt fullere enn alle andre før det ble trua med utkasting - de var jo bare staute idrettsfolk som var ute på uskyldig feiring! I virkeligheten var en god del av dem fullbefarne drankere allerede i tjueårsalderen, og det eneste de foretok seg av idrettslige aktiviteter var å remje i fylla fra tribunene hver gang hjemmelaget spilte kamper i distriktet. «Sjøstjerna før og etter kampen!» - slik lød annonsetektsten som hver helg var rykka inn i lokalavisa. (op. cit)

Luft i lungene og en viss form for sprett og sprell ble det likevel på den unge bokormen. Selv om folk som kun kjenner forfatteren gjennom bøkene hans, neppe tenker på disiplinert friluftsliv og patruljefører for nypressede uniformer, når de ser for seg den langhårede.

– Det blei Speider'n og hytteturer med et par-tre kamerater til Ono og Farris. Det passet meg bedre. Jeg blei og tidlig interessert i ornitologi og følger fremdeles ivrig med på fuglelivet, røper han.

Så kom Jesus, og han gjorde mer enn å stå i porten?

– Jada. Jeg var med fetteren min Øyvind på søndagsskolen i Bedehuset på Herregårdssletta, og deltok og et par ganger på Strand sommerleir utenfor Sandefjord. Det var imidlertid ikke min greie, men kom til nytte likevel. Jeg bruker en scene derfra jeg når Elling og Kjell Bjarne havner på kristenleir i «Brødre i blodet».

– Men også bibelcampen på Lydhusstranda var jeg innom. Etter hvert ble det erfaringer fra den andre siden av fjellet der ute, kan du si.

Fra Kolbensrødstranda eller Fristranda, ja. Du må ha vært en relativt ung deltager i det miljøet. Sjøl er jeg 58-modell, tilbrakte somrene på familiens hytte på Lydhusstranda og husker jeg satt på fjellet og så på raringene der nede. Plukket flasker etterpå. Er det noen overdrivelser i «Hvite niggere»?

– Det er mye sjølopplevd, men og en del oppdiktet. Jeg smører vel og på noen steder.

Har du ingen betenkeligheter med å bruke levende modeller i bøkene dine?

– Ikke hvis det er en klar hensikt med å gjøre det. Nå er man sikkert litt mer sleivete når man er ung, men hva «Hvite niggere» angår, er det faktisk ofte slik at totalt fremmede hevder at de er med i romanen. Ja, det fins sågar dem som kommer med faktakorrigeringer. I en bok som er og blir diktning!

Var du flink til å skrive da du gikk på skolen?

– Nja, jeg fikk som regel M, men med minus bak. Jeg har alltid vært dårlig i rettskriving og fått trekk for det. Sjøl etter at jeg hadde flere bøker bak meg, sleit jeg med komplekser og kviet meg for å sende inn tekster til avisene. Regnet med at de satt og lo i redaksjonen når de fikk se rettskrivinga mi.

Dysleksi?

– Aner ikke, men det fins mange grader. Heldigvis har man korrekturavdelinger i forlagene. Men samtidig fikk jeg alltid mye skryt av norsklærerne for at jeg var jævlig god til å fortelle historier. Jeg hadde rett og slett ikke peiling på norsk rettskriving. Ellers gikk det nokså strøkent. Men rettskrivinga skar seg som en motor uten olje. (...) Trappa opp til psyker'n var slitt og umalt. Her hadde en mengde gærninger tråkka før meg, slepende på nevroser og tyngende hallusinasjoner. Jeg var helt klar over at det var noe alvorlig gæernt med huet mitt, og jeg holdt mutter knallhardt i handa. Skj, tenkte jeg. Skulle med to ll'er. Det er nok med en k i nok. (op. cit)

Når ble det fart over skrivingen?

– Jeg begynte å skrive dikt da jeg var 14, men det første jeg fikk trykt, var i Gateavisa. Og da hadde jeg fløtta fra Larvik. Jeg fløtta fra byen da jeg var 18, og fikk jobb som hjelpepleier på Lier psykiatriske sykehus.

– Deretter ble det siviltjeneste på Frelsesarmeens «Åpen dør» i Oslo. Tanken var å kombinere nattevakter med skriving. Det forekom meg å være et fint løp. For jeg var bestemt på skrive og besatt av tanken på å bli forfatter.

– Larvik var liksom én greie. Helt utafor den motkulturen som vokste fram på den tida, og som jeg blei keen på. Jeg fikk og nærmest sjokk da Steinar Sørlle debuterte som lyriker på Gyldendal. Sønnen til fotografen oppi gata debuterte på Norges største forlag! Det var til å få bakoversveis av, minnes han.

– Men det var i Oslo det foregikk. Jeg måtte bort. At rusreiser og redselen for å bli knepet av politiet og skjemme ut mor og far var en annen årsak til «flukten», minnes den hvite niggeren noe mer motvillig. Det var Tim og meg det gikk utover. De tok oss i et portrom i sentrum. Jeg husker ikke så mye av det hele. Bare at vi hadde svidd en tjall og at denne banden plutselig sto der. (...) Det ble brekk og knekk, hyl og latter, blod som spruta og alt som hørte med. Etter at de hadde gjort seg ferdig, pissa de på oss, og dro seg tilbake. - Niggere, husker jeg Z sa. - Dere er hvite niggere! Fy faen, dere har valgt å bli niggere! (op. cit)

– Visebølgen skyllet for øvrig også inn over landet rundt 1970, og det var helt utrolig å tenke på at folk som Ole Paus og Lillebjørn Nilsen var nasjonale kjendiser. De var ikke mange årene eldre enn meg, men ga allerede ut plater med egne ting og deltok på Visefestivalen i Haugesund. He, he, sjøl kunne jeg verken spille gitar eller synge, det var jeg altfor sjenert til, så det blei skriving på meg.

Hvilket verken han eller leserne har angret på. I dag er 50-årsjubilanten en av Norges aller mest leste forfattere. Og mye større i utlandet enn mange er klar over. P.t. spilles eksempelvis teaterforestillingen om Elling på over 100 scener bare i Tyskland, og i disse dager er det klart at Hamburger Abendblatt skal trykke hele romanen «Innocentia Park» som føljetong i sine spalter. Romanen er for øvrig nylig sluppet på tysk.

Og femtiårsdagen?

– På selve dagen blir det å gå ut og spise middag, men i neste uke arrangerer Cappelen en fest. Forlaget gjenutgir og de tre novellesamlingene mine i den anledningen, og det er kult. Det er de bøkene jeg er aller mest fornøyd med. Etter Oslo bærer det av sted til Bergen.

Ambjørnsen er nemlig årets festspilldikter 2006 i byen mellom de syv fjell. Det er snart kun én eneste flekk i dette lange rare landet som ikke har akseptert den hvite niggeren med en eller annen offentlig anerkjennelse for innsatsen som kulturbærer; herunder i rollen som portåpner for lesevegrende ungdom inn til bøkenes vidunderlige verden. Og det er den vesle rare bakkebyen under bøketrærne. Der 50-åringen fremdeles er delvis til stede. Av og til i den fysiske virkeligheten, både mor og bror bor her, men oftere på barndommens drømmescener.

 

Relatert innhold

Generelt