Fagstoff

Ekteskapslover gjennom tidene

Publisert: 11.08.2009
Bilde- ekteskapslover historisk 2a

Mangfoldet i det moderne samfunnet har gitt oss nye samlivsformer, sies det ofte. Men samfunnet var like mangfoldig i gamle dager. Likekjønnede parforhold, samboerskap og utroskap er slett ikke noe nymotens.

Den nye ekteskapsloven

Ekteskapsloven har blitt endret mange ganger i årenes løp. Oftest er det bare små endringer som har blitt gjort.

– Ekteskap har alltid vært regulert på en eller annen måte, forteller Jørn Øyrehagen Sunde. Han er professor i rettshistorie ved Universitetet i Bergen. – Ikke av moralske årsaker, men av økonomiske.

I førkristen tid kunne et ungt par ikke gifte seg uten foreldrenes samtykke. Kvinnen var en «gjenstand» som parets familier forhandlet om. Dette ble kalt kvinnekaup, eller konehandel, i Gulatingsloven. Familiene ble enige om en kontrakt om hva som skulle sendes med kvinnen inn i ekteskapet, og hvordan familiene skulle bidra økonomisk til at paret klarte å etablere seg og fostre opp barn. Et jordstykke eller en skogteig var vanlig medgift.

Gulatingsloven fra om lag 1260 er den første nedskrevne loven vi har om ekteskap i Norge. Men innholdet i loven er mye eldre, med røtter i førkristen tid.

Tidlig i middelalderen var det ikke påkrevd med noen formell vigsel for at ekteskapet skulle være gyldig. Det holdt at partene selv ble enige om å gifte seg.

– Selve bryllupet var en fest som skulle skape notaritet, en kunngjøring av avtalen, fortsetter Øyrehagen Sunde. – Men først og fremst var Gulatingsloven en lov for aristokratiet. Det var de som eide mye jord og skog. Kvinnekaup var forbundet med mindre økonomiske verdier og mindre festligheter blant vanlige folk.

Kirka var tolerant, kongen streng

Etter at kristendommen ble innført i Norge i 1030, ble det mer og mer vanlig med kirkelig vigsel. Det ble etter hvert et krav at man måtte være gift for å leve sammen. Men den katolske kirka var tolerant.

– Mange, særlig i lave sosiale lag, bodde sammen uten å være gift, sier professoren. – Egentlig ble samboerskap forbudt på 1200-tallet. Prestene kunne lyse folk i bann, hvis de ikke flyttet fra hverandre når presten krevde det. Men kirka så vanligvis gjennom fingrene med slikt. Så lenge folk ikke lagde oppstyr, fikk de være i fred.

Da reformasjonen kom til Norge i 1536, oppsto det et klimaskifte i samfunnet. Kirka ble protestantisk, og kongen tok over kirkas makt og alle kirkelige eiendommer. Inntil da hadde kirka selv håndhevet kirkeretten og alt som hadde med moral å gjøre. Nå fikk kongen eneretten til å straffe i alle saker, også kirkesakene.

I 1589 ble kirkelig vigsel en betingelse for at ekteskapet kunne anses som gyldig. I 1687 kom så kong Christian 5s Norske Lov, som fastsatte vilkårene for ekteskapsinngåelse. Denne loven var i store trekk i bruk helt fram til vår første rene ekteskapslov, som ble innført i 1918.

Loven er ingen kulturrevolusjon

Den norske ekteskapsloven er svært radikal, også etter internasjonale forhold. Ifølge professor Jørn Øyrehagen Sunde er den et vesentlig brudd med tradisjonen.

– Men samtidig har vi en lang tradisjon for slike brudd. Vi har i stadig større grad rasjonalisert loven og sekularisert den. Det vil si at vi har fjernet oss fra det religiøse innholdet, den religiøse kulturarven.

Vi tenker oss ofte at alt var enklere før. At i gamle dager holdt folk sammen og var trofaste. I samfunnsdebatten kan vi lett få inntrykk av at samboerskap, partnerskap og homofili er noe som hører den moderne tid til. Men slik er det ikke. Måten mennesker har levd sammen på, har forandret seg i århundrenes løp.

– Det er en myte at Norge var så homogent i gamle dager, sier Øyrehagen Sunde. – Lange avstander og dårlig kommunikasjon gjorde at folk levde sammen på forskjellig vis fra bygd til bygd. Til og med seksualmoralen varierte. Den var annerledes på et sted der det foregikk mye anleggsarbeid, med rallarer som kom og dro igjen, enn på et sted der det var mindre gjennomtrekk av folk og en mer etablert næringsvirksomhet.

– Noen bodde sammen og fikk unger lenge før de giftet seg, eller uten at de noen gang ble gift. Andre rømte fra mislykte ekteskap og giftet seg på ny uten å ha blitt skilt. Poenget er at hvis du ikke gjorde noe som skapte oppmerksomhet, så var det heller ingen som plaget deg.

Samboerskap har vært vanlig i flere hundre år, selv om det var forbudt. Var samfunnet mer tolerant før i tida?

– Egentlig har samboerskap vært forbudt siden 1200-tallet, svarer rettshistorikeren. – Men stort sett fikk man være i fred. Samboerforhold forekom ofte i lave sosiale lag og var utbredt blant omstreifere og tatere.

Likevel gjaldt forbudet mot samboerskap helt fram til 1972. Overtredelse ble straffet med fengsel, men siden med bøter og forenklete forelegg etter hvert som mentaliteten på området forandret seg.

Bigami var normalt

Før kristendommen var flerkoneri eller bigami tillatt både i Norge og ellers i Europa. Konger, adelsmenn og storbønder hadde lov til å holde seg med så mange friller som de ville. Kong Harald Hårfagre (ca. 848–933) var kjent for å ha svært mange.

Frillene hadde en status som noe midt mellom elskerinne og «ekstrakone». De var ikke slaver eller haremskvinner, men ofte ressurssterke personer fra samme sosiale klasse som mannen. Faktisk hadde barn av friller samme arverett etter faren som de «ektefødte» barna. I norsk historie fins det flere eksempler på at frillebarn ble konger.

Med kristendommen forsvant frillene. Fra nå av var det det hellige ekteskapet som gjaldt. Å være frille og å få barn utenfor ekteskap ble ansett som synd og skam.

Professor Jørn Øyrehagen Sunde forteller:

– Med kristendommen kom monogamiet. Det ble forbudt å ha sex utenfor ekteskapet. For kirka var ekteskapet et sakrament. Det seksuelle hørte ekteskapet til, og ekteskapet innebar en forpliktelse mellom partnerne.

Men kirka var pragmatisk. Sidesprang ble som regel ikke straffet. I verste fall slapp folk unna med et skriftemål eller en pilegrimsreise – en botsferd. Først etter reformasjonen, da Kirka ble protestantisk, begynte man å straffeforfølge slike lovbrudd. Det ble særlig ille på 1600-tallet.

– Det var et sjokk for folk. Plutselig kunne folk bli korporlig straffet, med gapestokk eller fengsel, hvis de ikke betalte bøtene de ble idømt. Men praksisen varierte fra landsdel til landsdel. Fysisk avstraffelse ble lite brukt i Bergensområdet, men ofte i Finnmark.

Barnedrap florerte

Årsaken til omslaget i straffepraksisen var at hele Europa var rammet av moralsk panikk.

– På 1600-tallet var det en utbredt oppfatning at Dommedag var nær. Hvis vi ikke straffet synderne våre, kom Gud til å straffe hele samfunnet. Dette synet hadde nok sammenheng med at det var harde tider og kamp om ressursene. Avstanden var kort mellom liv og død. Europa hadde ikke kommet til hektene ennå etter svartedauden, som herjet på 1300-tallet.

Å ha sex utenfor ekteskapet kunne få tragiske konsekvenser. Både menn og kvinner ble straffet. Men det var kvinnen som måtte føde det «uekte» barnet og leve videre med skammen. Det var en voldsom sosial stigmatisering. Mange kvinner holdt graviditeten skjult og tok heller livet av barnet enn å utsette seg for straffen. Fosterdrap florerte på 1600- og 1700-tallet.

– Etter 1750 begynte forholdene å endre seg. Da begynte opplysningstida, og Norge hadde nær kontakt med resten av Europa. Sorenskriverne var snare til å sette de humanistiske ideene til filosofer som Charles Montesquieu, Jean-Jacques Rousseau og François de Voltaire ut i livet.

I 1763 ble den første ordningen som påla fedre å betale barnebidrag for «uekte» barn, innført. Dessverre fantes det ingen ordning for inndriving av bidragene.

Femti år senere, i 1812, ble det slutt på straff for sex utenfor ekteskapet. Årsaken var at man ville få bukt med barnedrapene, som ble oppfattet som et større problem enn umoralen.

Likevel: Kvinner som fødte «uekte» barn, fikk det ofte svært vanskelig. På den tida var det vanlig at kvinner tok seg arbeid som hushjelp før de ble gift. Men fikk de barn uten å være gift, mistet de retten til å få lønn. De hadde da fire valg:


•    Å arbeide for kost og losji for seg selv og barnet. På den måten fikk kvinnen aldri penger til klær og andre livsnødvendigheter.
•    Å sette bort barnet til noen i slekta. Dette svekket morens kontakt med barnet. Hun kunne også miste kontakten for alltid.
•    Å sette bort barnet til barnets far. Også dette svekket morens kontakt med barnet, og hun kunne miste den helt.
•    Å sette bort barnet til en fosterfamilie på fosterkontrakt. Fosterfamilier kom fra distriktene og trengte barn som arbeidskraft. Kontrakten forpliktet dem til å forsørge barnet til det fylte 21 år. Til gjengjeld måtte barnet arbeide gratis i familien fram til det ble 16, og deretter for halv lønn til det ble 21. Som regel mistet moren kontakten med barnet fullstendig.

Skilsmisser

Skilsmisser var sjeldnere i middelalderen enn de er på 2000-tallet. Men det var fullt mulig for et ektepar å skille lag.

I førkristen tid kunne en kvinne som ønsket å forlate mannen, ganske enkelt reise tilbake til familien hun kom fra, og ta med seg alt hun hadde brakt inn i ekteskapet. Det ble vanskeligere etter innføringen av kristendommen. Da kunne skilsmisse bare innvilges på bestemte vilkår. Historien har flere eksempler på at kvinner som var mishandlet, ble sendt tilbake til voldelige ektemenn.

Det fantes fortsatt én løsning. Hvis ekteskapet ble uutholdelig, kunne man flytte til et sted der ingen kjente en fra før. Dårlige kommunikasjoner gjorde det umulig å kontrollere identiteten til mennesker som bosatte seg på et nytt sted. Mange kunne derfor gifte seg på ny, uten å være skilt fra den forrige partneren.

– Det var enklest for menn, utdyper Øyrehagen Sunde. – Menn fikk seg lettere nytt arbeid enn kvinnene. Hvis en kvinne ville forlate mannen sin, var hun som regel avhengig av først å finne seg en ny, som hun kunne reise med til et sted der ingen av dem var kjent.

Denne fluktmuligheten tok slutt rundt 1750. Da ble ordningen med kirkebøker innført. Identitetskontrollen ble bedre. Presten eller sorenskriveren kunne kontakte presten på det stedet folk hevdet at de kom fra, og kontrollere om de var gift fra før.

Homofili i fortida

Personer med en annen seksuell legning enn den «normale» har alltid vært en del av menneskenes kultur. Og som med alt annet som bryter normene for korrekt livsførsel, har samfunnet reagert på avvikerne med skepsis og frykt.

– Vi vet at homofili ble betraktet som umandig i førkristen tid, sier professor Jørn Øyrehagen Sunde. – Å kalle en mann for «kvinne» var en grov ærekrenkelse. Det utløste hevnrett, som ga den fornærmede lov til å slå den andre i hjel. Gulatingsloven fra 1260 forbyr homosex. «Om to karmenn blander seg med hverandre, og det blir bevist, da er de begge ubotamenn (fredløse),» heter det. De som trosset forbudet, ble altså fredløse og kunne dermed drepes av hvem som helst, uten at drapsmannen risikerte straff.

Likevel fins det ikke dokumentasjon på at homofile ble forfulgt før vi kommer opp på 1800-tallet.

– Homofile ble i praksis ikke satt i fengsel, med mindre forholdet var svært grovt, fortsetter rettshistorikeren. – Samfunnet så gjennom fingrene med at personer hadde sex med andre av samme kjønn, bare de var på omtrent samme alder. Hvis derimot en eldre mann eller kvinne hadde sex med en yngre, ble forholdet regnet som grovt. Det lå da en maktubalanse i forholdet som kvalifiserte til straff.

I likhet med samboerskap kunne homoseksuell omgang ifølge loven straffes med bøter eller fengsel helt fram til 1972.

Arbeiderbevegelsen innførte felles moral

1900-tallet var preget av livslange og stabile ekteskap. Mye av det moralsynet vi har i Norge i dag, ble formet i denne perioden. Dette var en følge av at demokratiet ble utvidet.

Inntil parlamentarismen ble innført i 1884, hadde bare 7,5 prosent av den norske befolkningen stemmerett. I 1884 vedtok Stortinget å utvide stemmeretten noe, men fortsatt gjaldt den bare et lite mindretall av den voksne mannlige befolkningen.

Sent på 1800-tallet begynte arbeiderbevegelsen å vokse fram i Norge. En lang kamp for like sosiale rettigheter tok til. I 1898 innførte Stortinget allmenn stemmerett for menn, og stemmerett for kvinner fra borgerskapet og middelklassen. Stemmeretten fikk stor betydning for samfunnsmoralen.

– Fra 1890-tallet ble det forventet at alle borgere etterlevde samme moral, forklarer Jørn Øyrehagen Sunde. – Betalte man skatt, hadde man rett til å dele de sosiale rettighetene. Da ble det også forventet at man fulgte normene. Og det var borgerskapets moral som ble gjort gjeldende.

Arbeiderbevegelsen mente at arbeidsfolk hadde samme moralske rett til å styre landet som borgerskapet. Derfor oppfordret den folk til å følge normene og vise moral.

– Det var viktig å vise at man var verdt sin stemmerett. Drev man med hor, kortspill og alkoholmisbruk, viste man at man ikke var verdig de pliktene man tok på seg.

Nye samlivsformer?

Fram til om lag 1960 var folk flest bundet til nærmiljøet. De fleste nordmenn bodde i små bygdesamfunn, der tilgangen på ektefellekandidater var begrenset. Ville man gifte seg, måtte man i stor grad ta til takke med de mulighetene som fantes i bygda eller i nabobygda.

Økonomien var vanskelig. Det tryggeste var å leve i stabile parforhold, stifte familie og få barn som kunne hjelpe foreldrene når de ble eldre. Mange bodde på gård, og der var både partneren og andre familiemedlemmer viktige som arbeidskraft.

Det er grunn til å tro at mange ekteskap først og fremst ble inngått av praktiske årsaker. I alle fall valgte nok mange å leve videre i ekteskapet av hensyn til barn og økonomi, selv om kjærligheten forsvant.

Og stort sett var det ekteskap som gjaldt. Det var det som var «normalt». Små lokalsamfunn ser gjerne skrått på det som er annerledes.

Men det gikk an å gifte seg på annet vis. I 1845 kom dissenterloven. For første gang ble det lov å danne uavhengige kirkesamfunn utenfor statskirka. Eksempler på slike trossamfunn er Den katolske kirke, Metodistkirka, Baptistsamfunnet og Adventistsamfunnet. Prestene eller forstanderne i disse menighetene kunne også forestå vigsler.

I 1895 ble det åpnet adgang til borgerlig vigsel. Vigselen kunne arrangeres som en livssynsnøytral seremoni og var likevel en rettslig handling. Slike vigsler skulle utføres av notarius publicus, det vil si en dommer (byfogd eller sorenskriver), dommerfullmektig eller annen tjenestemann i tingretten.

Samfunnet forandrer seg

I 1960-årene begynte de gamle normene å gå i oppløsning. Kommunikasjonene ble dramatisk forbedret. Radio, fjernsyn og bil ble allemannseie, og med dem strømmet nye kulturimpulser inn i stuene til folk.

Bedre økonomi førte til at folk begynte å reise mer. De unge tok høyere utdanning, og mange flyttet fra landet til byen. De begynte rett og slett å møte mange flere mennesker i løpet av livet enn foreldrene hadde gjort. Og der mennesker møtes, oppstår både følelser og nye skikker.

I det nye, urbane livet var man frigjort fra bondesamfunnets behov for å holde sammen. Kvinnen var ikke lenger avhengig av en partner for å klare seg. På gården hadde hun vært like mye en medarbeider som en ektefelle, mens husbonden var sjef – både på gården og, som oftest, i ekteskapet.

Som en følge av utviklingen vokste det også fram et langt mer liberalt syn på seksualitet. 1960- og 1970-årene var den seksuelle frigjøringens tid. Det var blitt enkelt å møte nye potensielle livsledsagere, og det ble vanlig å ha sex før ekteskapet. Det ble til og med normalt å leve sammen før man giftet seg – hvis man valgte ekteskap i det hele tatt.

Men det var også blitt lettere å gå fra hverandre. Religionens rolle i samfunnet endret seg radikalt. Stadig færre følte noen forpliktelse overfor Gud til å bli værende i ekteskapet når partene gled fra hverandre.

I tillegg begynte homofile og lesbiske å vise sine følelser mer åpenlyst, og det ble stadig større aksept for forhold mellom mennesker av samme kjønn.

Ved inngangen til 1970-årene var den gamle ekteskapsloven av 1918 avleggs. Den krasjet helt med den nye virkeligheten og med mentalitetsutviklingen. I 1972 ble den avskaffet og erstattet med en ny ekteskapslov. Fra nå av var både samboerskap og sex mellom mennesker av samme kjønn tillatt.

Samboerskap

Samboerskap er et utenomekteskapelig samliv mellom to personer av motsatt kjønn. Det ble tidligere kalt konkubinat, og var forbudt og straffbart i Norge fram til 1972. I dag er samboerskap en vanlig samlivsform. Man regner med at 530 000 personer lever i et forpliktende samboerforhold her til lands.

Alle som gifter seg, inngår automatisk en formell avtale for samlivet. Selv om mer enn 60 prosent av alle samboere går fra hverandre innen fem år, velger bare 13 prosent å opprette en samboerkontrakt. De fleste kvier seg for å inngå skriftlige, bindende avtaler med den de har valgt som livsledsager. Men mangelen på avtaler som sier noe om hvem som eier hva i husholdet, og om hvordan økonomien skal deles i samlivet, fører ofte til krangel mellom samboere.

Samboerskap har ikke et tydelig og definert regelverk. Det har aldri blitt innført noen lov for denne samlivsformen. I stedet har lovverket blitt tilpasset, og de økonomiske og juridiske forholdene reguleres av folketrygdloven, skattelovene og andre lover.

Mangelen på juridisk bindende avtaler fører ofte til vonde oppgjør når partene skiller lag. Hovedregelen i et samboerskap er at hver part disponerer like mye av felleseiet som det vedkommende har eierrett til, men det gir ingen garanti for en rettferdig fordeling av eiendeler og formue ved et samlivsbrudd. Hvis de ikke har satt opp et testament, har ikke samboere rett til å arve hverandre. Et testament kan heller ikke regulere alt: Hvis den ene parten dør, vil eventuelle barn alltid ha rett til to tredeler av arven.

Samboerskap har ikke noe regelverk for hvordan samværsretten med barn skal fordeles hvis forholdet tar slutt. Når foreldre ikke er gift med hverandre, får mor foreldreansvaret alene. Barnets far har ingen rettigheter til samvær eller foreldreansvar. Dette skaper ofte problemer for fedrene. For å unngå problemet bør samboere underskrive et skjema, «Avtale om foreldreansvaret når foreldrene ikke er gift», som fås hos Folkeregisteret.

Partnerskap

I takt med utviklingen av likestilling og likeverd i samfunnet krevde også lesbiske og homofile å få gifte seg. Samtidig krevde de samme rett til å bli vurdert som adopsjonsforeldre som heterofile.

I 1993 innførte Norge loven om registrert partnerskap (partnerskapsloven). Loven var tenkt som en parallell til ekteskapsloven. Den regulerte spørsmål om arv, formuesforhold, skatt og forsikring på samme måte som for et ekteskap mellom mann og kvinne.

Partnerskap inneholdt likevel tre viktige begrensninger: Lesbiske og homofile kunne ikke bli vurdert som adoptivforeldre, lesbiske kunne ikke få assistert befruktning, og en lesbisk samboer kunne ikke aksepteres som forelder til eventuelle barn som partneren fødte.

Den norske kirke anerkjente i prinsippet ikke partnerskap. Enkelte prester lyste likevel velsignelser over par etter partnerskapsinngåelsen.

Hva blir det neste?

Ekteskapsloven har blitt endret mange ganger siden den første ble formulert og vedtatt i 1918. Hvilke endringer kan komme de nærmeste årene?

Motstanderne av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven frykter at reguleringen vil gli ut. Enkelte politikere har allerede foreslått at bigami, flerkoneri, bør tillates i Norge, av hensyn til de muslimske miljøene. Islam tillater en mann å ha flere koner.

Professor i rettshistorie, Jørn Øyrehagen Sunde ved Universitetet i Bergen, mener at det neste naturlige skritt vil være å tillate både flerkoneri og ekteskap mellom søsken.

– Har vi rett til å legge restriksjoner på voksne, frie mennesker? Forbudet mot flerkoneri og søskenekteskap er siste rest av den gamle religiøse kulturarven i ekteskapsloven i dag. En forfatter foreslo allerede i 1685 å oppheve forbudet. Men forslaget vakte raseri, og boka ble brent av bøddelen i København. Så en slik endring av ekteskapsretten vil nok ligge langt fram i tid.

 

Relatert innhold