Fagstoff

Formering hos virveldyr

Publisert: 18.06.2013, Oppdatert: 05.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Tiktaalik roseae

Da dyrelivet krøp på land for omkring 375 millioner år siden, måtte dyrene tilpasse seg nye miljøforhold. En utfordring med formeringen var å unngå at fosteret tørket ut. Noen virveldyr vender fortsatt tilbake til vann for å formere seg, mens andre legger egg som bevarer fuktigheten omkring fosteret. Blant pattedyrene finner vi noen få arter som har beholdt evnen til å legge egg, mens de aller fleste fullfører fosterutviklingen inne i kroppen.

utviklingen av vertebrateneVirveldyrenes evolusjon. 

Hodeskalle og ryggrad hos menneskeVirveldyr er karakterisert av at de har et indre skjelett med ryggvirvler.     

Model av AcanthostegaAcanthostega var en primitiv kvastfinnefisk fra devontiden og som levde da for cirka 365 millioner år siden.   

 

formering hos Bufo bufoAmfibier, slik som padda, lever på land, men vender tilbake til ferskvann for å formere seg om våren. 

fiskelarvePlommesekk hos nyfødt fiskelarve. 

klekkingEn fugleunge klekkes ut.  

Nebbdyr som dykkerFem arter av primitive pattedyr legger også egg slik at fosteret utvikles utenfor morens kropp. Nebbdyret fra Australia er et av disse.  

 

pungdyrHos pungdyrene skjer fødselen svært tidlig, og fosteret utvikler seg i en pung på morens buk. Hos denne gruppen fungerer plommesekken som en morkake.  

grisefosterTo 33 dager gamle grisefoster som er omtrent 16mm lange, og som flyter i fostervann innenfor fosterhinna.  

Hva er virveldyr?

Alle virveldyrartene har et indre skjelett med ryggvirvler. Virveldyrene består bare av omkring 60 000 arter, noe som ikke utgjør mer enn fem prosent av alle kjente organismer, og mindre enn en prosent av det faktiske antallet arter på jorda. Siden menneskene og andre pattedyr tilhører virveldyrene, er gruppen svært godt undersøkt.De ulike klassene av virveldyr.
Virveldyrene (Vertebrata) regnes i dag som en underrekke av rekken ryggstrengdyr og deles inn i syv klasser: kjeveløse fisker, bruskfisker, beinfisker, amfibier, krypdyr, fugler og pattedyr.

Fra vann til land

I devontiden, for om lag 375 millioner år siden, tilpasset de første virveldyrene seg et liv på land. Dette innebar at de blant annet måtte kunne puste inn atmosfærisk oksygen, tilpasse seg gravitasjonen på land, minimalisere vanntapet og ha sanseorganer som kunne fungere i luft i stedet for i vann.

Slektene Tiktaalik og Acanthostega er fossile representanter for utdødde kvastfinnefisker som levde på denne tiden, mens LatimeriaBlåfisk. blåfisken (Latimeria chalumnae) er et levende fossil som fortsatt viser bygningstrekk fra fisk og landlevende virveldyr.

Mindre avhengig av vann

Den største utfordringen ved overgangen fra vann til land når det gjaldt formering, var faren for at fostret skulle tørke ut.

Fisk og amfibier

Hos fisk og amfibier foregår formeringen fortsatt i vann. Hos de fleste artene befruktes egget utenfor kroppen (utvendig befruktning). Eggcellene inneholder en næringsrik plommemasse. Når fosteret (larven) klekkes ut fra egget, får det med seg en plommesekk med opplagsnæring som rekker i noen få dager. Blodårer fra fosteret vokser ned i plommesekken og henter næring. Både fosteret og plommesekken er omgitt av ei fosterhinne. Avfallsstoffer diffunderer gjennom hinna og ut til omgivelsene.

Krypdyr og fugler

Krypdyr og fugler har løst fuktighetsproblemet ved å legge egg. Fosteret kan utvikle seg inni egget uten fare for uttørking. Vi kan godt si at krypdyrene og fuglene har tatt litt av havet med seg på land. Overgangen til et liv på land førte også til at dyrene måtte la eggcellen bli befruktet inni kroppen for at kjønnscellene skulle ha fuktighet å svømme i. Både hos krypdyr, fugler og pattedyr finner vi innvendig befruktning.

anatomien til et egg     

Et egg har ytterst et skall som er forbausende sterkt, og som gir god mekanisk beskyttelse. Innenfor skallet er det fire hinner som beskytter fosteret:
  • plommesekkhinna som dekker plommesekken
  • urinsekkhinna som lager en urinsekk hvor avfallsstoffer fra fosteret samles opp
  • fosterhinna som danner en væskefylt sekk rundt fosteret
  • skallmembranen, som egentlig består av to gjennomsiktige proteinmembraner, som dekker innsiden av skallet og beskytter mot bakterier

Pattedyr

De aller fleste pattedyr er morkakedyr (placentale pattedyr) der den befruktede eggcella på et tidlig stadium fester seg i livmora. Her utvikler fosteret seg i en væskefylt sekk (fosterhinna) og bader i fostervann som faktisk har samme saltholdighet som urhavene på jorda en gang hadde. Urinsekkhinna fra egget er utviklet til en navlestreng som forbinder fosteret med livmora gjennom morkaka. I navlestrengen og morkaka er det blodårer som transporterer gasser, næring og avfallsstoffer til og fra fosteret. Fosterets blodkarsystem er adskilt fra morens, men stoffer og gasser utveksles kontinuerlig mellom fosterets blod og morens blod ved diffusjon.

Relatert innhold

Faglig

Fagstoff