Historikk
Nord-Amerika ble midt på 1500-tallet inntatt først og fremst av England og Frankrike. Engelskmennene gikk i land nord og sør for New York og fant store, ville drueplanter. Franskmennene gikk i land lenger nord og dro blant annet oppover St. Lawrens-elven og innover det som nå er Canada. Der fant de digre villdruer. Men både engelsk- og franskmennene erfarte at disse var lite egnet til vinlaging.
De amerikanske druestokkene tilhørte en annen familie enn de europeiske vinifera-typene. Disse var fra Vitis labrusca eller rotundifolia og gir en noe spesiell smak som kalles «foxy taste». (Det sies at den minner om lukten fra en revegård.)
Vinlus
Det nyttet heller ikke å plante europeiske vinstokker, for de døde etter kort tid. Dette var underlig, for europeiske planter trivdes på vestkysten (California). Problemet var vinlusa Phylloxera som angrep røttene på plantene, og som bare fantes på østkysten. De amerikanske plantene var resistente mot lusene og hadde ingen problemer. Ingen skjønte årsaken på det tidspunktet, og amerikanske druestokker ble tatt med til Europa.
Før vinlusa ble oppdaget, ble den spredd over hele vinverdenen, også til California. Fra 1870 og opp mot århundreskiftet var den på nippet til å utrydde alt som var av vindruer. Bare noen få områder gikk klar det som siden kalles Phylloxera-katastrofen. Chile var blant de områdene som gikk klar.
Poding
Som nevnt var de amerikanske ville druestokkene resistente mot vinlusa. Derfor er det aller meste av de druestokkene som brukes rundt om i verden i dag, podet inn på røtter fra amerikanske hybrider, altså stokker som er krysset med de opprinnelige amerikanske. Å pode vil si at en gjør et snitt i stammen på planten og setter inn en kvist fra den arten en ønsker å få fram.
I dag produseres det vin i over 40 av Amerikas stater samt i Canada langs grensen til USA. Men det er California som står for 90 prosent av produksjonen, og det er vin derfra som er på listene i Norge. Derfor er det den staten vi skal konsentrere oss om.