Fagstoff

Norske ord

Publisert: 10.07.2013, Oppdatert: 24.08.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Minixperten. Logo.    

Innholdet på denne sida er hentet fra kurset MiniXperten, som er en del av nettstedet DialektXperten. Innholdet er noe bearbeidet. Du kan åpne kurset ved å klikke på logoen. MiniXperten krever at nettleseren din kan vise innhold laget i Flash.

 

 

Ord fødes og dør

 

Ordforrådet i språket vårt forandrer seg stadig. Vi låner ord fra andre språk, eller vi lager selv nye ord for nye produkter, aktiviteter, tanker og trender.

Jan Hognestad fra Universitetet i Agder snakker om hva et ord er, og hva som kjennetegner norske ord.

Hva er et ord?

Du har sikkert lært at vi har ti ordklasser i norsk. Men hva er egentlig et ord? Det er ikke så lett å forklare. Én mulig definisjon er at et ord er en språkbit som kan ha et selvstendig trykk, som for eksempel du, kjøpe, fortelle, dinosaur.

Trykk i norske ord

I norske ord ligger trykket vanligvis på den første stavinga i ordet, som i lese, vanskelig og oppgave. Men fremmedord og lånord i norsk kan gjerne ha trykk på andre stavinger, som filet, maskin, sjokolade og dinosaur. Andre språk kan ha andre regler for trykk i ord. I finsk for eksempel har absolutt alle orda trykk på den første stavinga, mens polsk legger trykket på den nest siste stavinga i ordet.

Sammensatte ord i norsk

Et særtrekk ved norske ord er at vi kan lage nye ord ved å sette sammen to eller flere ord som allerede fins: vanilje + is for eksempel blir til vaniljeis. At den nye sammensetninga er ett ord og ikke to, kan vi høre fordi vaniljeis bare har éi trykksterk staving. På spansk derimot må vi bruke tre ord og kalle vaniljeisen for helado de vainilla – vi kan altså ikke lage sammensetninger på samme måten som på norsk.

Noen ordklasser kan bøyes

Noen av ordklassene i det norske språket kan bøyes, for eksempel substantiv, adjektiv og verb. Bøyning vil si at orda har ei grunnform som får hektet på ulike endinger (suffiks på fagspråket). Vi ser på noen eksempler:

Diskursmarkører

Ingrid Kristine Hasund har forsket på diskursmarkører, det vil si "ekstraord" som vi legger til når vi snakker. 

  • Substantiva i norsk får ulike suffiks som viser kjønn, tall og bestemt eller ubestemt form:

    en bil – bilen – biler – bilene

    ei lue – lua – luer – luene

    et vindu – vinduet – vinduer – vinduene

  • Verba har suffiks som viser om vi snakker om nåtid eller fortid: kjører – kjørte
  • Adjektiva får endinger i samsvar med substantivet de beskriver. Vi bruker også endinger for å oppgi ulik styrkegrad:

    ei fin jente – et fint hus

    pen – penere – penest

Det fins språk som har et mer komplisert bøyningssystem enn norsk, for eksempel finsk og samisk. Engelsk og kinesisk derimot har mindre bøyning enn norsk.