Fagstoff

Oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen eller ikke

Publisert: 17.03.2010, Oppdatert: 03.07.2013
Fjell med utsikt Vesterålen

Norsk oljeboring i nord er konfliktfylt. Ikke minst i området rundt Vesterålen og Lofoten. Dette er et av de mest fiskerike og sårbare områdene i Norskehavet. Regionene er eksempler på unike områder som er helt i særklasse globalt, og er av stor betydning for fisk, fugler og pattedyr. Dette er det viktigste gyteområdet for torsk på den nordlige halvkule. Her finnes de største sjøfuglkoloniene på fastlandet i Europa. Her ligger også verdens største kaldtvannskorallrev. Mye tyder dessuten på at området inneholder store oljeressurser.

 

Norske klimautslipp

Norske klimautslipp er høyere enn noensinne, og Norge er fortsatt blant verdens største eksportører av olje og gass. Resultatet av norsk klimapolitikk er ifølge avisen The Economist at "Norge tjener fett på planetens bekostning, mens det bare bruker en liten del av inntektene på prosjekter for å bøte på en liten del av skaden". Ivar A. Iversen i Dagsavisen skriver: ”Om Norge skal fortsette å blåse olje ut av jorda og livspusten ut av kloden eller isteden satse på sol, vind, bølger eller andre av jordens evige elementer, er i høyeste grad et verdispørsmål, enten en tror på Darwin eller andre herrer. Om Stortinget skal åpne for oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen, er trolig den viktigste enkeltavgjørelsen i denne verdidebatten de neste par åra.”

Klimautslippene har økt i fire av fem norske kommuner siden 1991.
Bør Norge fortsette med å utvinne olje og dermed bidra til økte klimautslipp?
Eller bør vi fortsette med dette ut fra hvor viktig oljeutvinningen er for det norske samfunnet?
Spørsmålet om å åpne Lofoten og Vesterålen for leteboring og eventuell utvinning var et viktig tema i valgkampen i 2009, men en endelig avgjørelse vil neppe komme før forvaltningsplanen for disse områdene skal opp til ny behandling i løpet av våren 2010.

Hva har skjedd så langt

Borerigg i Lofoten, Bilde av Rolf GrovenBorerigg i Lofoten
Opphavsmann: Rolf Groven

Oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen har vært på det politiske sakskartet i over ti år. Regjeringen Bondevik kom med Sem-erklæringen sin i 2001, en erklæring som sa hvilken politikk regjeringen ønsket å føre de nærmeste fire årene. Den sa at regjeringen ikke ville starte med oljeboring utenfor disse sårbare områdene. Gjennom behandlingen av St.meld. nr. 12 (2001–2002) ”Rent og rikt hav” (Havmiljømeldingen) sluttet Stortinget seg til vurderingen av behovet for en mer helhetlig forvaltning av norske havområder basert på en økosystembasert tilnærming. Dermed ble det satt i gang arbeid med en forvaltningsplan for området i 2002. Da Regjeringen Stoltenberg II overtok i 2005, sa denne regjeringens Soria Moria-erklæring at den heller ikke ville sette i gang noen oljeboring i inneværende stortingsperiode.

Regjeringen Stoltenberg la fram forvaltningsplanen for havområdene utenfor Lofoten og Barentshavet 31. mars 2006 (St.meld. nr. 8 (2005–2006)). Dette er den første regionale forvaltningsplanen for et norsk havområde og en milepæl i arbeidet med å etablere en økosystembasert forvaltning av alle norske havområder. Gjennom arbeidet med forvaltningsplanen ble miljøressurser kartlagt og de mest verdifulle og sårbare artene og områdene ble identifisert. Forvaltningsplanen gir "kjøreregler" for næringsvirksomhet og annen aktivitet og legger til rette for økosystembasert og bærekraftig forvaltning og overvåking. Denne forvaltningsplanen ga områdene utenfor Lofoten og Vesterålen et foreløpig vern mot petroleumsvirksomhet (oljeindustri) grunnet områdets sårbarhet. Det ble vedtatt at planen skal revideres hvert femte år. Dermed skal planen opp til ny behandling i 2010.

 

Mange aktører

Det er mange ulike interesser involvert i en slik konfliktfylt sak. Ved å se på de mange ulike aktørene i dette spillet om oljen i nord vil vi få en bedre forståelse av hvordan det norske politiske systemet fungerer.

Her følger en oversikt over aktuelle politiske aktører:

  • Regjeringen og de politiske partiene
  • næringsinteressene
  • miljøinteressene

Regjeringen og de politiske partiene

Dagens rødgrønne regjering har sagt nei til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen (LoVe) denne stortingsperioden. Regjeringen vil vurdere om det skal gjennomføres en såkalt konsekvensutredning for oljevirksomhet i forbindelse med revideringen av forvaltningsplanen som skal opp våren 2010.1 Det er likevel forskjellige holdninger innad i regjeringen.

Hva mener så de forskjellige politiske partiene om denne saken: Partiet Rødt, Sosialistisk Venstreparti (SV), Senterpartiet (SP), Venstre (V) og Kristelig Folkeparti (KrF) har sagt nei til oljeboring utenfor LoVe, men med ulik styrke og argumentasjon. Venstre har gått så langt at de har stilt et ultimatum i denne saken. De går for et varig vern av området og sa før valget i 2009 at de ikke ville sitte i en regjering som åpner for leteaktivitet i neste stortingsperiode. Høyre (H) ivrer for en rask avgjørelse om å åpne LoVe for oljevirksomhet, med mindre den reviderte forvaltningsplanen, som kommer i 2010, sterkt fraråder letevirksomhet. Fremskrittspartiet (FrP) er klart for oljeleting uten forbehold. Arbeiderpartiet (AP) vil ikke ta standpunkt i saken før forvaltningsplanen skal til ny behandling i 2010. Beslutningen skal baseres på føre-var-prinsippet og ny kunnskap. Innen partiet er det delte meninger.
Alle ungdomspartilederne fra Rød Ungdom til Unge Høyre går sammen i en historisk allianse: De vil stanse oljeindustriens forsøk på å åpne Lofoten og Vesterålen for oljeleting. Bare Fremskrittspartiets ungdom er for oljeboring utenfor LoVe.

Næringsinteressene

Det er to klare næringsinteresser som står mot hverandre i denne saken. Her står fiskerinæringen mot oljenæringen. Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening, som representerer fiskeriinteressene, sier at hvis den får bestemme, er det fullstendig uaktuelt med petroleumsvirksomhet i flere av de mest sårbare områder langs kysten. Både Norges Fiskarlag, Norges Kystfiskarlag og Fiskekjøpernes Forening går mot oljeboring.
Mot seg har de oljenæringen, representert ved Oljeindustriens landsforening (OLF). De ser spesielt området utenfor Lofoten og Vesterålen som et av de mest interessante nye leteområdene på den norske sokkelen. Forventninger om olje for 1100 milliarder kroner gjør at oljeindustrien lengter etter å sette borene i de rike fiskefeltene utenfor Lofoten og Vesterålen.
Dersom politikerne sier ja til utvinning av olje i det aktuelle området i 2010 eller 2011, anslår OLF at virksomheten kan starte i 2025. Sentral aktør her er StatoilHydro, det største oljeselskapet på norsk sokkel.
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er også for oljeleting. Men innen Landsorganisasjonen (LO) er uenigheten stor. Norsk Tjenestemannslag sier nei, det samme sier LO Vesterålen, mens andre LO-foreninger går inn for oljeboring.
Også reiselivsnæringen har sterke interesser i LoVe. Foreløpig har denne næringen ikke kommet ut med entydige meninger. Næringen er delt i synet og ønsker å vente på revideringen av forvaltningsplanen i 2010.

Miljøinteressene

En samlet miljøbevegelse går imot oljeboring. Både Natur og Ungdom, Bellona, Norges Naturvernforbund og Verdens Naturfond har engasjert seg sterkt i saken. Men i februar 2009 fikk miljøbevegelsen en alliert i kirken. Da tok ledelsen i et samlet Kirke-Norge til orde for "en prinsipiell debatt om olje- og gassvirksomhetens plass i norsk næringsliv i lys av klimakrisen" og konkretiserte dette til et krav om å ta en tenkepause fra ny oljeleting i fem år og heller bruke penger på utvikling av fornybar energi. Det var et standpunkt brennbart som råolje.

Forskningen

Mange av aktørene har valgt å vente med klare standpunkter i saken om oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen i påvente av ny kunnskap om konsekvensene. Derfor blir forskningen her viktig. Der er mange ulike forskningsmiljøer involvert. Sentrale her er statens egne fagetater som Havforskningsinstituttet, Statens forurensningstilsyn, Norsk Polarinstitutt og Direktoratet for naturforvaltning. Samtlige av disse advarer mot oljeboring. Men det er fortsatt behov for mer kunnskap på området.

Kampen om opinionen og ny teknologi

Å vinne støtte for sitt syn er viktig for de ulike aktørene i denne saken. Her blir alle de ulike politiske kanalene brukt på ulike måter. Vi skal se litt nærmere på to av disse kanalene, nemlig aksjonskanalen og mediekanalen.
Et av de mest interessante trekkene er at mange av de ulike aktørene tar i bruk ny teknologi for å vinne fram. Ikke minst gjelder dette bruken av Facebook. Per januar 2009 er hele 1,5 million nordmenn brukere av denne sosiale arenaen. Når så mange er brukere, er det også effektivt å bruke den til å danne aksjonsgrupper. Interesseorganisasjonene Oljeindustriens Landsforening (OLF) og Lofoten og Vesterålen Petro har dannet aksjonsgruppen ”Vi vil ha oljeboring i Lofoten og Vesterålen”. Det samme har ”Folkeaksjonen oljefritt Lofoten og Vesterålen”, som består av flere miljøorganisasjoner, gjort. På denne måten kan en nå nye grupper av befolkningen, sette i gang underskriftskampanjer, informere og diskutere.
Et interessant trekk ved slike sosiale nettverk er at de fungerer som en mediekanal og på den måten løsriver aksjonene fra avhengigheten av omtale i de vanlige mediene. En kan raskt informere og samle sympatisører til aksjoner. Det var dette som skjedde i Moldova 7. april 2009. På kort tid greide man ved hjelp av Facebook, Twitter og SMS å få nesten 15 000 unge ut på gatene for å protestere mot makthaverne.

Politikkens dilemma

Det er i møte med mange argumenter og ulik kunnskap at det fattes politiske beslutninger. Oljenæringen presenterer oljeboring utenfor LoVe som uproblematisk på grunn av moderne teknologi og høy kompetanse, samt at de lokker med nye arbeidsplasser. LO argumenterer ut fra en videreføring av dagens industriarbeidsplasser og lokalpolitikere håper selvsagt at oljevirksomheten skal skape lokal aktivitet. Disse argumentene må politikerne veie opp mot fiskerinæringens protester, miljøbevegelsens argumenter, kirkens etiske betraktninger og forskernes klare fraråding. I tillegg må politikerne ta hensyn til Norges internasjonale forpliktelser når det gjelder å redusere CO2-utslippene og forvaltningen av det biologiske mangfoldet, fiskeriene og sjøarealene.
Vi går med andre ord spennende tider i møte.