Tekniske sikkerhetstiltak – alarm

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Mimsy Møller

Alarmer kan installeres slik at de varsler om innbrudd, bevegelser, brann, gass, vann, overfall og ran. Fordelen med alarmer er at de gir signal om at noen bryter opp en dør eller et vindu. Da kan utrykningen skje raskt, og det vet også innbruddstyven. Alarmer virker derfor avskrekkende.

Det finnes flere typer alarmer. De er stort sett bygd opp av et sentralt apparat som igjen er koplet til ulike detektorer. Detektorene sender et signal til sentralapparatet, som tolker signalet og sender videre et signal om «utløst alarm» til en betjent alarmstasjon. Samtidig går sirenen.

Bevegelsesdetektorer fungerer ved at de registrerer kroppsvarme. Dersom varmepunktet flytter seg mellom detektorens ulike soner, blir en alarm trigget. Detektorene er plassert slik at de dekker mulige veier inn i en bygning.

I tillegg til bevegelsesdetektorer kan vi bruke magnetkontakter, som også er en form for detektorer. De består av en stålplate og en magnet og monteres med en del hver på dør og dørkarm. Når døra blir åpnet, brytes kretsen, og alarmsignalet går.

De aller fleste hjem og bedrifter har i dag røykdetektorer. Det finnes ulike typer, men alle har til oppgave å oppdage røyk:

• enten ved «sniffing» (analysere innholdet i lufta og gi signal dersom mengden av enkelte stoffer i lufta øker)
• eller visuelt å «se» røyken

Når det blir oppdaget røyk, går det et signal til sentralapparatet, som sender signalet videre. Det utløser en aksjon i form av varsling, utrykning av vektere eller tilkalling av brannvesenet.

Det blir også mer og mer vanlig å knytte vanndetektorer til sentralapparatet. Dersom det kommer vann over et visst nivå der vanndetektoren er plassert, blir alarmen utløst. I tillegg går det an å kople til en ventil som stenger hovedvannkrana når vannalarmen går.

Enkelte detektorer sniffer etter gass, propan eller LNG (flytende naturgass). Dersom for eksempel gassflaska til grillen lekker, og detektoren er i samme rom, gir den et signal til sentralapparatet, som utløser en gassalarm.

Sentralapparatet er hjernen i alarmsystemet. Den sender nødvendig informasjon videre til en alarmstasjon som er døgnbemannet. De ansatte på alarmstasjonen ringer da vanligvis opp kunden eller rykker ut til stedet. I tillegg kan politiet eller brannvesenet varsles.

Dersom en av detektorene trigger en alarm, sender sentralapparatet en «informasjonspakke» til alarmstasjonen. Operatøren på stasjonen ser da at en røykdetektor er utløst – altså brann.

Enkelte alarmsystemer sender i tillegg beskjed om hvilken detektor signalet stammer fra, slik at operatøren vet i hvilket rom det brenner. Det kan være svært viktig informasjon for brannvesenet.

Etter at detektoren er utløst, må den klargjøres igjen. Det vil si at den må stilles tilbake til vanlig modus. Nye systemer gjør dette automatisk.

Sentralapparatet har også et panel der vi må taste inn en kode for at alarmen ikke skal utløses. Som et alternativ til kode kan vi bruke adgangskort. Dette kortet kan programmeres slik at alarmen ikke blir tilkoplet i bedriftens åpningstid.

De fleste alarmer har i dag en innebygd GSM-sender som sender signalet over mobilnettet. I sentralapparatet er det et sim-kort, og en mobiltelefon ringer opp alarmsentralen med en melding (SMS) eller via GPRS (datadelen av mobilnettet). Noen systemer har også talemulighet, slik at alarmoperatøren kan høre hva som skjer, og snakke over kontrollpanelet (som både har en mikrofon og en høyttaler montert).