Enkeltindividet
Individet er det sentrale både i et demokrati og i menneskerettighetene. Enkeltmennesket får gjennom demokratiet mulighet til å påvirke og delta i styret gjennom sin stemme. Menneskerettighetene gir statene plikt til å oppfylle de rettighetene enkeltindividet har overfor staten.
Utdanning og deltakelse
Utdanning er en klar styrke i forhold til demokrati og menneskerettigheter. Det har ikke bare verdi for enkeltmennesket, men også for samfunnet og utviklingen av det. Skal man kunne delta i utviklingen av et samfunn, er det viktig å kunne lese og skrive. Det er ikke bare en liten utdannet elite som skal kunne delta i en demokratiseringsprosess, men hele befolkningen med alle de ulike sosiale og etniske gruppene som finnes der, må komme med. Det å utdanne et barn er derfor en investering for fremtiden.
Men skal man kunne uttrykke sine rettigheter, holder det ikke å ha utdanning og kunne lese og skrive. Det forutsetter også at man har frihet til å være deltaker i samfunnet. Det vil si at man for eksempel må ha frihet til å diskutere politikk, medvirke i opinionsgrupper og kritisere myndighetene.
Menneskerettighetserklæringen
Verdenserklæringen om menneskerettighetene er ikke juridisk forpliktende, og vi ser stadig eksempler på at menneskerettighetene brytes uten at dette får konsekvenser for myndighetene i landene det gjelder. Opposisjonelle fengsles i land som Kenya, Burma og Libya, ytringsfriheten er innskrenket i vårt naboland Russland, og barnearbeid er utbredt i land som India og Kina.
Blogger i fengsel:
Studenten og bloggeren Kareem Amer ble i 2007 dømt til fire års fengsel i Egypt. Kareems forbrytelse var at han hadde lagt ut kritiske tekste rom islam og den egyptiske presidenten Mohamed Hosni Mubarak på Internett. Den første tiden skal han ha blitt banket opp under ledelse av en fengselsbetjent. Sutdenten ble også plassert i en disiplinærcelle, iføte håndjern og med beina bundet. Etter noen dager ble han flyttet til en del av fengselet reservert for politiske fanger. I 2009 ble dommen godkjent av høyesteretten. I november 2010 hadde Kareem sonet alle fire årene av straffen og ble løslatt.
Kareem Amer bor i dag i Bergen. Han er en av Bergens fribyforfattere. Han kom til Bergen i 2012, og han fortsetter og ytre seg på Internett.
Les mer: Bergen bibliotek: Om Kareem Amer
Ethvert land har suveren handlingsfrihet innenfor egne grenser. Dette er en gjensidig overenskomst mellom alle verdens land, og er nedfelt i folkeretten som regulerer forholdet mellom stater. Slik blir menneskerettighetene bare å se på som retningsgivende, og ikke som en universell forpliktelse.
Hva kan så verdenssamfunnet gjøre om et land gjentatte ganger bryter menneskerettighetene? I slike tilfeller kommer verdenssamfunnet i et dilemma der man må vurdere hva som er viktigst; respekten for menneskerettighetene eller et lands suverenitet, og det skal veldig mye til før verdenssamfunnet griper inn overfor en annen stat. Derfor kan diktatoriske regimer styre nokså uforstyrret.
Men FN har noen virkemidler som de bruker. De kan fordømme staten det gjelder, eller oppfordre andre stater til å delta i sanksjoner. I enkelte tilfeller kan FN også vurdere en humanitær intervensjon ved hjelp av FN-styrker. Allianser eller enkeltstater kan også intervenere miltært i stater man mener begår grove brudd på menneskerettighetene, eller som blir oppfattet som en trussel mot verdenssamfunnet. Eksempler på dette er USAs krigføring i Irak, ISAF-styrkene i Afghanistan og intervensjonen i Libya.
Kan demokrati og menneskerettigheter forebygge konflikter?
Både FN og EU understreker hvor viktig det er å se menneskerettighetene som noe universelt, og som sentrale elementer i demokratisering og utvikling. Et område med stabile demokratier og respekt for individenes rettigheter vil ikke være så utsatt for konflikter. I stabile demokratier har man et rettssystem som fungerer til befolkningens beste, og innbyggerne er selv med på å påvirke styret av landet gjennom sin stemmerett.
Slik er det ikke i totalitære stater med skjev maktfordeling og manglende respekt for ulike grupperinger og individer. Dette er også en av grunnene til at Norge arbeider for å fremme menneskerettigheter og demokrati i internasjonale fora.
Hva så med det demokratiske Norge? Ser vi brudd på menneskerettighetene også her?
Både i psykiatrien og i kriminalomsorgen i Norge brukes tvang som et virkemiddel. Dette er i strid med menneskerettighetene.
Menneskerettighetenes artikkel 5
Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
Likhet for loven
Verdenserklæringen for menneskerettigheter slår fast at et samfunn må kunne sette inn tiltak når friheten og rettighetene til individene blir krenket. I en rettsstat har alle innbyggerne likt juridisk vern, og lovene skal være med på å regulere og avgrense maktbruken til myndighetene overfor enkeltindividet. Videre er det avgjørende med full likhet for loven. Ingen skal kunne dømmes før de har fått en rettferdig dom av en domstol som er uavhengig av styresmaktene.
Motsatsen til dette ser vi i autoritære stater hvor de demokratiske rettsprinsippene settes til side, og rettssystemet brukes til å kontrollere befolkningen og tvinge opposisjonelle i kne.
Demokrati for de få
Til tross for overgrepene som gjentar seg også i Norge, lever vi i et av de mest demokratiske land i verden, hvor rettssikkerheten er høy. Bare 14,4 % av verdens befolkning lever som oss i et fullverdig demokrati. 34,9 % lever i autoritære regimer. Tallene sier mye om utfordringene verdenssamfunnet står overfor. Hvis det da er slik at det er den vestlige demokratimodellen som er oppskriften på den gode stat?