Montasjefilm

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Heritage, NTB scanpix

Montasje handler om å oppnå en bestemt effekt gjennom å sette sammen flere elementer på en bestemt måte. Sammenkoblingen formidler da et annet budskap enn enkeltelementene hver for seg.

Montasje brukes i alle medier, men innen film knyttes det spesielt til teknikker som ble utviklet av sovjetiske filmskapere på 1920-tallet. Noen ganger snakker man derfor om sovjetisk montasjefilm. Det er viktig å understreke at de samme virkemidlene ble brukt av andre, men de sovjetiske filmskaperne var de som satte dette i system.

CC BY-SA

Bilde: Lev Kulesjov

Intellektuell montasje innebærer at bildene benyttes for å uttrykke abstrakte idéer, et konsept som er kjernen i Eisensteins filmteori. Idéen var at en sammensetning av to bilder skulle føre til at tilskueren kunne tolke seg fram til en mening som ikke var representert i noen av de to opprinnelige bildene.

I filmen Oktober (1927) tar Eisenstein skrittet fullt ut og eksperimenterer med intellektuell montasje og rask klipperytme. Vi må helt fram til dagens musikkvideoestetikk for å finne eksempler med like kjapp klipping eller like mange forskjellige tagninger per minutt. Filmen er også det fremste eksempelet på Eisensteins montasjeteorier. Oktober ble ansett for å være starten på framtidas filmkunst, men samtidig kritisert for å være for abstrakt til at vanlige folk kunne forstå den.

Montasje mellom ulike lyder (da særlig effektlyd og musikk) og bilder er også mye brukt i film. Tenk bare på hvordan lydeffekter brukes for å skape en spesiell stemning i spenningsfilmer.

Erik Løchens Jakten fra 1959 er et dristig eksperiment med filmfortellingens form. Filmen ble nominert i klassen spillefilm i Cannes, og lydarbeidet ble spesielt framhevet som nyskapende. I Jakten henvender de tre hovedkarakterene seg noen ganger direkte til kameraet, og de svarer på det kommentarstemmen sier.

Jakten bruker en subjektiv innfallsvinkel, og publikum blir gjort oppmerksomme på at de blir fortalt en versjon av en historie. Dette fortellegrepet minner om noen av virkemidlene vi kan se i refleksive dokumentarfilmer, men slike grep er lite brukt i spillefilmer, som gjerne følger et klassisk skjema.

Filmen Fjellet er et litt uvanlig filmprosjekt, fordi regissør og manusforfatter Ole Giæver bestemte seg for å produsere filmen på egen hånd. I slike tilfeller ligger det i kortene at budsjettet blir stramt, og at filmskaperen må utnytte de fordelene en enkel produksjon gir. Giæver lette derfor bevisst etter en idé som lot seg realisere med lave kostnader, og endte opp med bare to skuespillere og en handling som foregår ute (for da er det lite behov for kunstig lys). Du kan se traileren til Fjellet hos Filmweb.