Radioen inntar hjemmet
I 1920-åra ble radioen etablert som det tredje store massemediet i Norge. Drivkreftene bak utviklingen var ivrige radioamatører. I de største byene ble det etablert radioselskaper som hadde enerett på kringkasting av radio.
I 1933 ble NRK opprettet som et statlig, lisensfinansiert selskap med monopol på kringkasting i Norge. De første åra ble driften delvis finansiert av reklame. Samtidig ble Televerket pålagt å bygge ut kringkastingsnettverket i landet.
Radioen nådde et større publikum enn avisene og filmen. I 1940 hadde halvparten av norske husholdninger radio, men de aller fleste apparatene ble beslaglagt av tyske myndigheter. Da frigjøringen kom, ble det stor etterspørsel etter radioapparater. Nå kunne folk over hele landet lytte til samme program samtidig. Det styrket samholdet i den norske befolkningen i gjenreisingstida etter krigen. 1950-tallet ble radioens gullalder i Norge.
Gullalderen i norsk radiohistorie
Tekstsammendrag av Kurer-episoden om gullalderen i norsk radiohistorie
På slutten av 1940-tallet og gjennom hele 1950-tallet hadde radioen en helt spesiell status i norske hjem. For å forstå hvorfor må vi tilbake til andre verdenskrig og okkupasjonen av Norge. Radioen hadde under andre verdenskrig vist seg uovertruffen som nyhetsmedium. Selv de forbudte sendingene fra London hadde slått veldig sterkt gjennom. Radio som nyhetsmedium kom derfor styrket ut av verdenskrigen, og alle nasjonsbyggere og politikere forsto at det var gjennom radioen man kunne nå nasjonen.
Historiker og medieviter Hans Fredrik Dahl forteller at myndighetene etter krigen prioriterte å få i stand sendenettet og skaffe folk radioapparater. Under krigen hadde tyskerne nemlig konfiskert en halv million radioapparater, og folk trengte nye. Dette var svært komplisert, siden alt var rasjonert, og de nødvendige komponentene måtte importeres fra utlandet. Myndighetene valgte imidlertid å legge til rette for import av komponenter og norsk produksjon av radioapparater. De ville satse på radio som fellesskapsdannende medium.
Når det gjaldt produksjon av innhold på radio, forteller Halfdan Hegtun, som startet i NRKs nyhetsredaksjon i 1946, at de stimulerte til fellesskapsfølelse ved å fortelle om nye ting som skjedde i Norge. Redaksjonen besto av seks–sju menn. Kvinnene i NRK jobbet primært som sekretærer.
Hans Fredrik Dahl forteller at kvinnene på 1950-tallet sto sterkt på en annen måte. Radioen satset blant annet på forbrukerinformasjon rettet mot husmødre. Husmødrenes status var et uttrykk for at familien spilte en stor rolle. Det var ingenting som truet kjernefamilien på 1950-tallet – verken fjernsyn, biler, mobilitet eller ungdomsopprør. I dette tiåret var familien den bærende sosiale konstruksjonen, og radioen var mediet som bandt familien sammen. Dahl beskriver avslutningsvis den ideelle radiolyttersituasjonen: en 1950-tallsstue der mor, far og to–tre barn samles rundt det nye radioapparatet.
Avisene stagnerer
1920- og 1930-åra var preget av økonomisk nedgang, noe som førte til stagnasjon på avisfronten. I utlandet gjorde bulevardavisene, eller populæravisene, stor lykke som en del av den massedistribuerte populærkulturen. Slike aviser fikk ikke rotfeste i Norge. Her rådde de gamle, gode partiavisene grunnen.
Selv om radioen ble et populært medium, var det i avisene den politiske debatten forgikk. I radioens første år var partipolitikk bannlyst i radio. Tanken var at radioen hadde en så sterk mobiliserende kraft at politiske budskap ville splitte befolkningen. Avisene opptrådte på sin side som ensidige talerør for bestemte politiske grupperinger.
En egen medieindustri
Mediene hadde nå vokst seg så store at vi kan snakke om en egen medieindustri. En viktig økonomisk forutsetning var utviklingen av reklame i aviser, tidsskrifter, kino og radio. For avisenes del ble reklameinntektene etter hvert like viktige som salgsinntektene.
Første halvdel av 1900-tallet var preget av store samfunnsomveltninger i Europa. Mediene ble bevisst brukt for å påvirke folkemassene, og derfor snakker vi om massemedier og massekommunikasjon. I tida før og under andre verdenskrig ble propaganda et viktig våpen for makthaverne. Visuelle medier, som plakater og filmer, egnet seg spesielt godt når hensikten var å appellere til følelser og mobilisere befolkningen til handling.
