Det er alltid to parter i en tariffavatale – arbeidgiversiden og arbeidstakersiden. Vanligvis blir avtalen inngått mellom to organisasjoner, men et fagforbund kan også gjøre avtaler med en enkelt arbeidsgiver.
De fleste landsomfattende tariffavtaler i privat sektor er inngått mellom fagforbund tilknyttet LO og arbeidsgiverorganisasjoner tilknyttet NHO. I tillegg har vi flere forbund både på arbeidsgiversiden og på arbeidstakersiden. Hvis stat og kommune er arbeidsgiver (offentlig sektor), har Fornyings- og administrasjonsdepartementet rollen som arbeidsgiverorganisasjon. Med visse mellomrom forhandles det om nye tariffavtaler, det vi gjerne kaller lønnsoppgjør.
I et lønnsoppgjør forhandler representanter for arbeidsgiverne og arbeidstakerne om en ny tariffavtale. I en tariffavtale står det for eksempel hvor mye høyere eller lavere lønn arbeidstakerne skal få i løpet av en bestemt periode. I dette eksemplet tenker vi oss at representanter for LO og NHO skal forhandle seg fram til en ny tariffavtale som gjelder alle medlemmene i de to organisasjonene.
- Representanter for de to organisasjonene møtes. Representantene for LO legger fram kravene sine, og representantene fra NHO forteller hva de kan tilby. Det vanlige er at LO krever mer enn det de regner med å få, mens NHO tilbyr mindre enn det de regner med de må ut med til slutt. Begge parter vil ha et prutningsmonn.
- Forhandlingene begynner. Representanter for LO prøver å bevise at deres krav er de eneste rimelige dersom medlemmene skal kunne opprettholde kjøpekraften. NHO prøver å overbevise motparten om at bedriftene ikke har råd til å øke lønningene noe særlig.
- Ett av to kan skje: Partene kan bli enige. Da blir forslaget sendt ut til uravstemning. Det vil si at forslaget blir sendt ut til medlemmene slik at de kan stemme over det. Er det flertall for forslaget til avtale, er avtalen vedtatt. Det vanlige er at partene ikke blir enige ved forhandlingsbordet, men at de tvert imot sier fra om at de kan komme til å bruke streik eller lockout for å få igjennom kravene sine.
- Ved streik nekter arbeidstakerne å arbeide. Lockout vil si at arbeidsgiverne stenger arbeidstakerne ute fra arbeidsplassene.
- Partene kan ikke streike eller ta i bruk utestenging med en gang. Nå blander staten seg inn i forhandlingene. Det skjer ved at riksmeklingsmannen kaller partene sammen og prøver å mekle mellom dem for å få dem til å bli enige. Han prøver med andre ord å få dem til å jenke seg. Riksmeklingsmannen skal inn i bildet fordi en streik eller en lockout kan skade store deler av samfunnslivet. Han har ti dager på seg til å få til en avtale. Lykkes han ikke, kan det bli konflikt. Vanligvis går det bra; partene blir som oftest enige natten før fristen går ut.
- Fører ikke meklingen fram, kan det altså bli streik eller lockout. Men det trenger ikke å bli det. For staten kan gripe inn og hindre eller stanse en konflikt enda en gang. Dersom regjeringen mener at en streik kommer til å få store skadevirkninger, kan den be Stortinget vedta en lov som forbyr streiken. En slik lov kaller vi lov om tvungen lønnsnemnd. Dersom Stortinget vedtar forslaget, er det Rikslønnsnemnda som skal fastsette de nye lønningene. Rikslønnsnemnda har sju medlemmer. Fem blir oppnevnt av regjeringen for tre år om gangen. De to andre blir utpekt av partene. Når staten bruker tvungen lønnsnemnd, forbyr den organisasjonene å bruke de sterkeste virkemidlene de har – streik eller lockout. Det vil si at staten i så fall nekter organisasjonene å benytte en av de grunnleggende rettighetene i et demokratisk samfunn. Derfor er det ikke ofte statsmyndighetene i Norge griper inn med tvungen lønnsnemnd. Når de gjør det, er det vanligvis for å hindre at små grupper skal lamme samfunnet fordi de sitter i nøkkelstillinger.