Émile Durkheim (1858-1917)
Émile Durkheim var en fransk filosof og pedagog som regnes som en av sosiologiens grunnleggere. Durkheim var professor i samfunnsfag og pedagogikk, og hadde sitt virke fra midten av 1880-årene til han døde i 1917.
Dette var en tid med store samfunnsendringer i Europa. Alle land opplevde i større eller mindre grad endring fra et samfunn preget av landsbygd og jordbruk, til et samfunn preget av byer og industri. Durkheim var særlig opptatt av å prøve å forstå hva skjedde med samfunnet gjennom disse endringene. Han var særlig opptatt av hva som knyttet menneskene sammen og skapte samfunn. Han mente at folk ble knyttet sammen av en felles oppfatning om samfunnet rundt.
Ett av hans viktigste bidrag til å gjøre sosiologien til en vitenskapsretning var hans oppstilling og bruk av metodisk framgangsmåte for å forstå og analysere et samfunn. Émile Durkheim tok utgangspunkt i metodetenkingen i naturvitenskapene, og tilpasset dette til studier av samfunnsforhold.
Durkheim pekte på at samfunnsviterens oppgaver var tredelt:
- Forståelse. Hva er menneskenes felles oppfatning av samfunnet? Hvilke sosiale hendelser og forestillinger er grunnleggende i samfunnet? Durkheim kaller dette sosiale ting.
- Analyse av funksjoner. Hvilke oppgaver blir gjort i samfunnet? Hvem utfører dem, og hvordan blir de utført?
- Årsakssammenhenger. Ikke minst må samfunnsviteren forsøke å avdekke årsakene til at ting skjer. Hvorfor gjør et samfunn ting slik de gjør det? Samfunn bindes også sammen av hvordan og hvorfor de løser oppgaver.
Studie av selvmord
Durkheims studie av selvmord i Europa er sett på som et skoleeksempel i sosiologisk forskning. Han hadde observert at andelen selvmord var høyere i enkelte folkegrupper enn i andre. Å undersøke og analysere forekomsten av selvmord ble hans tema. Han ønsket å forklare disse variasjonene, og stilte seg spørsmålet: Hvilke egenskaper er det ved sosiale grupper som øker, eventuelt reduserer, risikoen for at en person skal ty til selvmord som den endelige løsningen på en vanskelig situasjon? Det ble hans problemstilling.
Han gikk så videre og innsnevret problemstillingen til en modell. En modell er en mulig forklaring, antagelse eller forenklet framstilling av de viktigste årsakene til at noe skjer. Durkheim tenkte seg at det er båndene til de sosiale omgivelsene som først og fremst reduserer risikoen for selvmord. Personer som er knyttet til sosiale grupper preget av sterkt samhold, vil derfor være mindre disponert for selvmord enn personer som har en svakere tilknytning til de sosiale omgivelsene. Samhold i ulike sosiale grupper vil kunne påvirke menneskenes handlinger og adferd.
Hans neste steg i undersøkelsen var å formulere en rekke påstander om mulige sammenhenger i modellen. Slike påstander kaller vi hypoteser. En av hypotesene han formulerte var slik: Protestantiske miljøer er mer preget av individualitet enn katolske miljøer. Derfor finner vi sannsynligvis høyere selvmordsrater hos protestanter enn hos katolikker. For at modellen skulle være gyldig, måtte sammenhengen som ble formulert i hypotesen, være riktig. Dersom hypotesen ikke ble bekreftet, var det grunn til å tro at modellen var gal.
Hypoteser
Når en hypotese skal testes, må vi samle inn data (opplysninger) om de fenomenene vi skal undersøke. Durkheim samlet inn data om selvmord i protestant- og katolske delstater i Tyskland. Selvmordsraten viste seg å være klart høyere i de protestantiske delstatene enn i de katolske, noe som bekreftet hypotesen. Disse funnene ble også bekreftet av liknende undersøkelser i protestantiske og katolske miljøer i Sveits og Frankrike. Durkheim hadde nå en rimelig grunn til å tro at hypotesen var riktig. Men for å være på den sikre siden formulerte han flere hypoteser med utgangspunkt i den generelle modellen om at jo svakere sosiale bånd, desto større risiko for selvmord. To av hypotesene er beskrevet nedenfor.
Hypotese 1
Gifte menn har sterkere sosiale bånd enn ugifte menn. Det vil følgelig være færre selvmord blant gifte menn enn blant ugifte.
Hypotese 2
Gifte menn med barn har sterkere sosiale bånd enn gifte menn uten barn. Det vil derfor være færre selvmord blant gifte menn med barn enn blant gifte menn uten barn.
Hypotesene ble bekreftet, og Durkheim kunne konkludere med at den generelle modellen hans var riktig.
Teori og empiri
Durkheim hadde observert at andelen selvmord varierte mellom ulike folkegrupper. Han hadde også en ide om at dette kunne forklares med utgangspunkt i styrken av samhold i de enkelte folkegruppene. Men dette var uansett bare en ide. For at det skulle være sannsynlig at det var slik, måtte han få det bekreftet gjennom empiri, data som er innhentet ved et eksperiment eller ved observasjon.
Da Durkheim hadde fått bekreftet sine hypoteser, kunne han med stor sannsynlighet konkludere med at hans ide var gyldig, og at han dermed kunne formulere en teori om at samhold i ulike sosiale grupper vil kunne påvirke menneskenes handlinger og adferd.
Dermed kan vi også konkludere med at en teori ikke er gyldig hvis den ikke kan “bevises” gjennom empiri.