Maktfordeling
I løpet av hektiske måneder i 1814 skiftet Norge styreform fra kongelig enevelde til et konstitusjonelt monarki. Inspirert av opplysningstiden ble kongemakten begrenset og måtte deles med et storting utgått fra folket og uavhengige domstoler.
Demokratiet i Norge er basert på Montesquieus maktfordelingsprinsipp, der kongen og hans råd var det utøvende organ som styrte landet, etter lover og bevilgninger vedtatt av Stortinget. I tillegg skulle domstolene dømme etter lover vedtatt av Stortinget. Slik maktfordeling skulle sikre folket innflytelse, og var et klart brudd med eneveldets statsstyring.
Riksakten
Gjennom riksakten av 1815 gikk Norge i union med Sverige. Likevel fikk nordmenn selvstyre gjennom egen regjering, storting og domstolene. I tillegg fikk vi en egen nasjonalbank og valuta, samt egen hær og marine. Det som bandt Sverige og Norge sammen i union, var en felles konge og utenriksvesen.
Individets frihet
Et annet viktig prinsipp med grunnlovene fra 1814 var prinsippet om individets frihet. Grunnloven av 1814 ga stemmerett til embetsmenn, bedrestilte byborgere og bønder som enten eide, eller som i mer enn 5 år hadde leid jord. Dette ble oppfattet som svært demokratisk etter datidens målestokk. Ytringsfrihet, rettssikkerhet og respekt for eiendomsretten ble også sikret i grunnloven. Likevel gjaldt disse rettighetene kun norske borgere, blant annet hadde «jøder og jesuitter ikke adgang til riket» og alle religiøse samfunn utenfor statskirken ble forbudt.
Embetsmennene og Karl Johan
Embetsmennene spilte en sentral rolle på Eidsvoll og gjennom store deler av 1800-tallet i norsk politisk historie. Et kongelig embete hadde sin bakgrunn i den administrative styringen av Danmark-Norge i enevoldstida. Prester, sorenskrivere, dommere og offiserer var embetsmenn og naturlige politiske ledere i by og bygd. I første halvdel av 1800-tallet skulle embetsmennene forsvare den norske grunnloven, mot Karl Johans iherdige forsøk på å begrense det norske Stortingets handlingsrom.
17. mai og Henrik Wergeland
Under embetsmennenes forsvar av grunnloven ble feiringen av 17. mai et symbol på det norske selvstyret. I 1828 ble det innført forbud mot feiringen. Som mottrekk oppfordret studentene til spontane markeringer i Christiania i forkant av 17. mai 1829. Da dampskipet «Konstitusjonen» skulle legge til kai på nasjonaldagen, sto Henrik Wergeland på festningsvollen iført sin private studentuniform og ropte: «Leve Konstitusjonen». Dette skulle bli kjent som torgslaget, der den svenske stattholderen gjorde alt som sto i sin makt for å oppløse folkemengdene som hadde samlet seg. Torgslaget satte standarden for markeringen av den norske nasjonaldagen, men først i 1833 ble forbudet mot feiring opphevet. Da holdt Henrik Wergeland den første 17. mai-talen.
Bondestortinget og lokalt selvstyre
Embetsmennene og bøndene hadde tilsynelatende felles politiske interesser på Eidsvoll i 1814. I den påfølgende tiden med selvstyre lot bøndene embetsmennene ta ansvar for styringen av rikspolitikken. Dette skulle endre seg på 1830-tallet da bønder stemte inn egne bonderepresentanter på Stortinget. Bøndene fikk gjennom stortingsflertallet fra 1833 gjennomslag for formannskapslovene i 1836. Slik ble det lokale selvstyret etablert, og et nytt formannskap skulle styre i kommunene. Enkelte vil kanskje hevde at innføringen av lokalt selvstyre var bøndenes måte å vise avstand til den svenske regjeringen i Stockholm, og ta kontroll over lokalpolitikken uten kongelig innblanding. Demokratiet ble ytterligere styrket med innføringen av lokalt selvstyre.