Et epokebegrep
I ei snever betydning er realisme et begrep som brukes om den litteraturen som dominerte i Norge fra rundt 1870 og til midt på 1880-tallet. Litteraturen fra denne perioden kalles også kritisk realisme fordi det var et uttalt mål for forfattere på den tida å sette søkelyset på kritikkverdige samfunnsforhold.
Som litterær strømning, det vil si som skrivemåte og ideal for forfattere, har realismen vært viktig fra midten av 1800-tallet og helt fram til i dag. Samtidig har den realistiske skrivemåten selvsagt utviklet seg over tid, og vi finner derfor ulike typer "realismer" knytta til ulike tidsperioder.
Ulike typer realisme:
Poetisk realisme: Navn brukt om en del litteratur i perioden 1850-1870 som hadde både romantiske og realistiske trekk.
Kritisk realisme: Brukt om litteraturen 1870-1880 som satte problemer under debatt og hadde realistisk skrivestil.
Nyrealisme: Fra 1900-1930 ble det gitt ut en rekke realistiske romaner. Mange av disse handla om vanskelige etiske valg, og blir derfor også kalt etisk realisme
Sosialrealisme: På 70-tallet var mange forfattere politisk engasjert på venstresida. De skrev litteratur som skulle engasjere leserne politisk.
Ta inn noen av de nye realismebegrepene også?
En fortellemåte
Begrepet realisme brukes også som betegnelse på en fortellemåte der mimesis, som kan oversettes med imitasjon eller etterlikning, står sentralt. I realistisk litteratur forsøker forfatteren å etterlikne virkeligheten, altså beskrive den som om man speiler den. En underliggende premiss bak en slik fortellemåte er troen på at virkeligheten kan «nås» gjennom språket. Gjennom språket kan verden framstilles «slik den er».
Å etterlikne virkeligheten
I videoen med Tore Renberg (øverst) forteller han om hvordan han med sin litteratur ønsker å etterlikne virkeligheten ved å skrive nesten dokumentarisk. Litteraturen etterlikner historieskrivinga, og handlinga blir ofte lagt til samtida for at leserne skal kjenne seg igjen. Ved å imitere virkeligheten vil forfatterne klare å skape en illusjon om at diktninga er virkelighet.
Et eksempel
Les sceneanvisninga til Henrik Ibsens drama Vildanden under. Hvordan skriver Ibsen for å skape en illusjon om at Hjalmar Ekdals atelier er virkelig?
Hjalmar Ekdals atelier. Rommet, der er temmelig stort, ses å være et loftsværelse. Til høyre er der skråtak med store glassruter halvt tildekket av et blått forheng. Oppe i hjørnet til høyre er inngangsdøren; foran på samme side en dør til dagligstuen. På veggen til venstre er likeledes to døre og mellem disse en jernovn. På bakveggen er en bred dobbeltdør, innrettet til å skyte til sidene. Atelieret er tarvelig, men hyggelig innrettet og utstyrt. Mellem dørene til høyre litt fra veggen, står en sofa med et bord og noen stole; på bordet en tent lampe med skjerm; i ovnskroken en gammel lenestol. Forskjellige fotografiske apparater og instrumenter står oppstilt hist og her i rommet. Ved bakveggen til venstre for dobbeltdøren står en reol, hvori noen bøker, esker og flasker med kjemiske stoffer, forskjellige slags redskaper, verktøy og andre gjenstande. Fotografier og småting, som pensler, papir og lignende ligger på bordet. (Ibsen, 2005, s. 25)
Forslag til løsning
Sceneanvisninga er lang og detaljert. Ibsen beskriver atelieret så nøye at leseren kan se det for seg, noe som skaper en illusjon av at dette rommet eksisterer i virkeligheten. Vildanden er et drama, dermed er det skrevet for å framføres på en scene. Sceneanvisninga gir dermed sterke føringer for hvordan rommet på scenen skal se ut. Årsaken er at Ibsen ønsker at teaterpublikummet skal se et rom de kan kjenne igjen fra det virkelige liv.
Miljø- og personskildring som virkemidler
Nettopp denne imitasjonen, det å skildre virkeligheten så objektivt og nøkternt som mulig, har vært omtalt som et ideal for realistisk kunst. Derfor finner man i realistiske tekster ofte mange konkrete og detaljerte miljø- og personskildringer. Gjennom bruk av tredjepersonsforteller får leserne innblikk i karakterenes indre liv. Og gjennom detaljerte beskrivelser av ytre detaljer, gester og kroppsspråk får leseren en opplevelse av at "dette kan ha hendt"! Et helt sentralt trekk ved den realistiske litteraturen er nemlig at leseren skal gjenkjenne det som skildres.
Kilder
Ibsen, H. (2005). Vildanden. Skuespill i fem akter. (2. Utg.) Gyldendal