Klipping
En film består av enkeltbilder og bildesekvenser som vises i en bestemt rekkefølge. Det er denne rekkefølgen som skaper sammenheng og mening i filmen. Hvert bilde blir påvirket av det bildet som er vist før og det bildet som kommer etterpå. Når vi ser to bilder etter hverandre, leter hjernen vår etter en sammenheng. Dersom vi ser en arkitekt på det ene bildet og en hånd rundt en blyant i det neste, vil vi tro at det er arkitektens hånd som holder blyanten.
Se skrekkfilmens mester, regissør Alfred Hitchcock, snakke om klipping i filmen Psycho.
Kontinuitetsklipping og montasje
I den klassiske fortellende filmen eller den amerikanske mainstreamfilmen var idealet sømløs og myk klipping. D.W Griffith begynte å eksperimentere med slik usynlig klipping allerede tidlig på 1900-tallet, og han var en pioner i utviklingen av kontinuitetsklipping. Det vil si at overgangen mellom klippene i en scene skulle være så usynlige som mulig.
I det daværende Sovjet på 1920-tallet utviklet imidlertid filmskaperen Sergej Eisenstein en annen måte å klippe på, også kalt russisk montasjefilm. Han ønsket å bevisstgjøre publikum. Derfor klippet han blant annet inn nærbilder som framhevet det han ville kommunisere. Han brukte også ofte harde klipp eller kollisjoner mellom bildene for å vekke publikum.
Her finner du en filmsnutt om Eisensteins bruk av montasje og hans betydning for klippekunsten.
I våre dager er vi primært påvirket av den klassiske filmens idealer for klipping. Slik kontinuitetsklipping gjør at publikum opplever at sekvensen er tatt opp i ett bilde, og at klippene er så usynlige som mulig.
Jump-cut
Imidlertid har enkelte mer eksperimentelle filmer latt seg inspirere av blant andre den franske nybølgeregissøren Jean-Luc Godard som ofte brukte jump-cut (harde klipp) i filmene sine. Da opplever vi et hopp eller rykk når bildet skifter. Jump-cut brukes for eksempel til å skildre en sinnsstemning eller signalisere fortellernærværet i filmen.
Her kan du se hvordan Godard brukte jump-cut i filmen À bout de souffle (1960).
Parallellklipping
I mange filmer klippes det fram og tilbake mellom to parallelle handlinger. Stedene og karakterene er ulike, men tidspunktet er det samme. Parallellklipping brukes mye i action- og krimscener. Gjennom parallellklipping får vi som publikum tilgang til mer informasjon enn karakterene. I den ene scenen følger vi morderen, i den andre ser vi hva offeret holder på med. Slik forsterkes spenningen i filmen.
I denne scenen fra filmen Nattsvermeren (1991) kan du se et eksempel på parallellklipping.
Klipperytme
Tempoet og lengden på hvert klipp, det vi kaller klipperytmen, styrer også hvordan vi opplever en serie med bilder. Fortellingen blir annerledes når en situasjon beskrives ved hjelp av totalbilder som står lenge på skjermen enn dersom filmskaperen velger en serie med kjappe nærbilder. Da stiger pulsen og spenningen. Filmrytmen er derfor et viktig virkemiddel i filmfortellingen.
Tenk over
- Se de første tre–fire minuttene av TV-serien Skam (episode 6, sesong 2). Hvordan er klipperytmen? Hvilken effekt skaper klipperytmen?
- Se det første minuttet av TV-serien 17 Hvordan er klipperytmen? Hvilken effekt skaper klipperytmen?
- Hvordan blir rytme et viktig virkemiddel i eksemplene fra Skam og 17?
Les mer
Les kapittelet om klipping (fra s. 154) i boka Videologi. Håndbok i film og videoproduksjon hos Google Bøker.