Hvordan oppfatter vi lyd?

Det ytre øret (øremuslingen og øregangen) fanger opp lydbølgene fra omgivelsene. Lydbølgene føres videre innover øregangen, hvor de etterhvert når trommehinnen.
Trommehinnen er en fleksibel membran som begynner å vibrere når den treffes av lydbølgene (1).
Vibrasjonene i trommehinnen overføres til de små ørebeinene i mellomøret (hammeren, ambolten og stigbøylen) og får disse til å bevege seg fram og tilbake (2).
Det luftfylte mellomøret forsterker lydbølgene ytterligere og sender bølgene videre til det væskefylte indre øret. Dette gjøres ved at stigbøylen slår som et stempel mot det ovale vinduet, som er inngangen til sneglehuset i det indre øret.
Sneglehuset består av tre væskefylte kanaler. Væsken kommer i bevegelse når stigbøylen trykker mot det ovale vinduet.
Den midterste kanalen er skilt fra den nederste med en membran, kalt basilarmembranen. Sansecellene (hårcellene) sitter her omgitt av støtteceller og har en geléaktig dekkmembran, tektorialmembranen, over seg (3).

Væskebevegelsene i det indre øret medfører at basilarmembranen begynner å svinge, noe som igjen fører til at dekkmembranen forskyves i forhold til sansecellene (hårcellene).
Sansecellene (mekaniske reseptorer) aktiveres når hårene bøyes under påvirkning av lydstimuli. Bøyningen av hårene får ionekanaler til å åpne seg. Dette fører videre til at transmittere blir frigjort, slik at nerveimpulser sendes langs nervefibrene i hørselsnerven og fram til hørselssenteret i hjernen (4) og (5).
I hjernen blir nerveimpulsene oversatt og tolket til det vi oppfatter som lyd (6).

Tenk gjennom:

Hva ville skjedd hvis hørselsnerven ble koblet til det området i hjernebarken som normalt mottar signaler fra øynene?