Smittevernloven (lov av 5. aug. 1994, sist endret 1.1.2008) har som formål å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer gjennom forebygging.
Spesialisthelsetjenesteloven (lov av 2. juli 1999) pålegger sykehusene å ha et kvalitetsutvalg, samt å melde om blant annet sykehusinfeksjoner (nosokomiale infeksjoner).
Kommunehelsetjenesteloven (lov av 19. nov. 1982) pålegger kommunene å ha tjenester for å fremme helse og forebygge sykdom, skade eller lyte.
Helsepersonelloven (lov av 2. juli 1999) pålegger oss som helsepersonell å yte forsvarlig helsehjelp. Det betyr blant annet at vi har plikt til å etterleve anerkjente normer og retningslinjer for å hindre smitte.
Arbeidsmiljøloven (lov av 17. juni 2005) skal verne oss som arbeidstakere mot smittsomme sykdommer gjennom blant annet HMS-tiltak (helse, miljø og sikkerhet) (kapittel 3). § 4–5 handler om kontakt med biologisk og kjemisk materiale. Kapittel 5 tar for seg registrerings- og meldeplikten som gjelder ved skade og sykdom.
Nasjonalt folkehelseinstitutt (Folkehelseinstituttet) har utviklet en rekke nasjonale retningslinjer og veiledere for å hjelpe oss med å forebygge smitte. Alle helsetjenester skal i tillegg ha sine egne retningslinjer for forebygging etter forskrift om smittevern i helsetjenesten. Denne forskriften pålegger institusjoner under spesialisthelsetjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven å ha et eget infeksjonskontrollprogram og nødvendig antall helsepersonell som hygienesykepleiere og leger med innsikt i infeksjonsforebygging (jamfør kapittel 2 Smittevern i helsetjenesten).
Helsedepartementet har utarbeidet en Handlingsplan for å forebygge sykehusinfeksjoner.
Det er staten gjennom fylkeslegen som kontrollerer at spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten etterlever disse lovene og retningslinjene.