Pauser

I en samtaleanalyse ser vi på pauser eller mellomrom i samtalen. Det er tiden mellom to turer. Det kan være en naturlig pause. Den kan være betydningsfull og meningsbærende. Vi kan ta pauser både for å støtte eller ta avstand fra utsagn. Det kan også markere at vi lytter og tenker, og slik kan det også være et signal på høflighet.

Både finner og japanere er kjent for å bruke mer pauser og stillhet enn vi er vant til i en vanlig samtale. Her er det altså også kulturelle forskjeller.

Høflighetsindikatorer

Vi bruker positive høflighetsindikatorer når vi bygger den andres selvbilde eller markerer fellesskap og nærhet til mottakeren.

Å gi kompliment er kroneksemplet på en slik strategi: «Den toppen var skikkelig lekker! Hvor har du fått tak i den?» Men det er en fin balanse her. Dersom vi overdriver, kan det oppleves som «smisking».

Vi bruker negative høflighetsindikatorer når vi viser respekt for den andres territorium og ikke legger press på mottakeren. Vi kan for eksempel si: «Du har vel ikke litt tid til overs?» Dette gir lytteren alle muligheter til å si at han eller hun ikke har tid. Da unngår vi også overlapping. Vi blander oss ikke inn i samtalen, før det eksplisitt er vår tur.

Initiativ

Dersom en samtale skal ha fremdrift, må deltakerne ta initiativ til å drive samtalen framover. Partnerne kan for eksempel stille spørsmål eller komme med ny informasjon. Den som tar initiativ har ofte makt i samtalen. Initiativ kan også være en negativ høflighetsindikator, markere forventninger og ansvar overfor samtalepartneren.

For å få en samtale i gang er det ofte smart å spørre den andre om saker og ting som den andre har erfart eller er en del av. De fleste liker å snakke om seg selv, sine egne interesser og sine venner og familiemedlemmer. Hvis du bare lever i «din egen verden» og glemmer å vise interesse for andre, blir du fort alene og isolert. Vis interesse for andres «liv og levnet».