Hopp til innhold

And

Ender tilhører andefamilien. I Norge har det vært vanlig å dele endene inn i tre grupper etter levevis: Gressender som spiser planter på grunt vann, dykkender som dykker etter virvelløse dyr, og fiskeender som spiser fisk. Ender ble husdyr i middelhavslandene kort tid før Kristi fødsel. Hos hannen, andriken, er de fire midtre halefjærene bøyd oppover. Som ofte ellers i fugleriket har hannen finere farger enn hunnen. Det finnes en rekke raser og krysninger. På bildet ser vi tamme ender, pekinand.
Pekinand. Foto.
Åpne bilde i et nytt vindu
CC BY-NC-SA
Bilde: NTB scanpix, Pixtal

Ender har relativt lang hals, men ikke så lang som hos gjess og svaner. Kroppsformen er rund. Nebbet hos ender er vanligvis bredt og inneholder taggete lameller for å sile vann fra maten. Hos noen fiskeender er nebbet langt og kraftig tagget. Beina er sterke og godt utviklet. De er festet langt bak på kroppen. Vingene er kraftige, sterke og korte. Vekten er vanligvis mellom 1,7 og 2,2 kg.

Anvendelse

And er en delikatesse og tilberedes vanligvis som helstekt, som stekt andebryst med sprøtt skinn, eller som andelår. Ender har rikt innhold av fett og et saftig og fyldig kjøtt. Det finnes mange gode varianter av tilberedningsmetoder og garnityrer for andekjøtt. Kjente kjøttraser er rouenand (fransk), aylesburyand (engelsk) og pekinand (amerikansk/kinesisk). I Norge dominerer pekinanda i kjøttproduksjonen, i Tyskland og Frankrike er den mindre moskusanda mest utbredt.

Næringsinnhold

Anda har stort innhold av fett. Det meste av fettet er i form av flerumettet og enumettet fett. Ender er også en god kilde til protein, natrium, kalium og vitamin A.

Se matvaretabellen for nærmere opplysninger om næringsinnhold.

CC BY-SASkrevet av Anette Eikild Larsen.
Sist faglig oppdatert 22.06.2017