Opne bilete i eit nytt vindauge

CC BY-NC-SA

Bilete: Corbis, NTB scanpix

Helsefagarbeidaren i tverrfagleg samarbeid

Helsefagarbeidaren har som hovudoppgåve å hjelpe brukaren eller pasienten på ein best mogeleg måte ut frå situasjonen brukaren er i. For å kunne gi fagleg god hjelp på alle område for brukaren er det viktig at det blir samarbeidt tverrfagleg. Alle yrkesgrupper som er relevante for pasienten sin situasjon, bør i prinsippet kunne delta i tverrfagleg samarbeid. Her er nokre av yrkesgruppene som ofte deltek i tverrfagleg samarbeid i saker innan arbeidsområdet til helsefagarbeidaren:

• sjukepleiar
• ergoterapeut
• fysioterapeut
• lege
• sosionom
• logoped

Desse yrkesgruppene kan hjelpe pasienten med ulike oppgåver. Sjukepleiar utfører sjukepleiartiltak, mens ergoterapeut kan hjelpe til med å tilpasse bustaden i forhold til den sjukdomen eller funksjonshemminga pasienten har. Ergoterapeut kan også hjelpe til med å skaffe praktiske hjelpemiddel som pasienten treng i kvardagen. Fysioterapeut kan hjelpe pasienten med opptrening / fysisk trening, lege kan gi hjelp og rettleiing i spørsmål knytte til sjukdomen / diagnosen, samt stå for medisinsk behandling dersom det er nødvendig. Lege kan også rekvirere vidare utgreiingar dersom dette blir vurdert som nødvendig. Sosionom har som oppgåve å gi pasienten informasjon om rettar som vil kunne betre livssituasjonen. Det kan vere økonomisk hjelp, det kan vere hjelp til å kome i gong med utdanning, eller det kan vere å leggje til rette for eit meir aktivt og sosialt liv. Logoped kan hjelpe pasienten med språkleg trening. Nokre sjukdomar / diagnosar (for eksempel hjerneslag) kan føre til at pasienten får øydelagd delar av hjernen. Dersom desse rammer språkdelen av hjernen, kan pasienten få afasi. For å trene opp igjen språket, kan ein logoped gi hjelp.

Tverrfagleg samarbeid er særleg viktig for pasientar med ulike og samansette behov, og er av stor verdi i saker der pasienten vil ha behov for tenester over tid.

Individuell plan er et verktøy for å lage et tjenestetilbud som er tilpasset brukerens behov. Planen skal være et verktøy for samarbeid mellom brukeren og de ulike tjenesteyterne, og skal være en oversikt over tiltak og mål det skal jobbes etter. Planen skal ta utgangspunkt i brukerens egne mål og behov.

Individuell plan er først og fremst beregnet på brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester innen helse- og sosial.

Som eksempel på en situasjon med behov for individuell plan, kan være denne: En mann på 22 år har cerebral parese (heretter CP). Han har få venner og faller ofte utenfor sosiale situasjoner. På grunn av redusert kontrollere over motoriske bevegelser, trenger han hjelp med oppgaver som av- og påkledning, personlig hygiene og måltider. Han forsøker å bidra selv så godt han klarer, men burde trene mer målbevisst med fysioterapeut for å vedlikeholde fysiske ferdigheter. Han har dårlig språkforståelse, men er flink til å uttrykke seg selv muntlig i forhold til egne ønsker og behov.

I en slik sak er det mange parter som må involveres. Vi kan tenke oss at det langsiktige målet er følgende:

”Mannen skal kunne ha et godt liv og fungere mest mulig selvstendig”.

Han trenger hjelp med grunnleggende oppgaver som å stå opp, gjennomføre måltider, personlig hygiene og å legge seg. I tillegg vil han kunne ha stor nytte av bistand til å få et bedre sosialt liv, for eksempel gjennom støttekontakt. Det bør også vurderes om han bør ha bistand fra fysioterapeut med tilrettelagt trening. Logoped kan også involveres i forhold til økt språkforståelse eller det kan søkes om voksenopplæring dersom dette er hensiktsmessig. NAV bør involveres for å skaffe han en tilpasset jobb. Selv om mannen er voksen, kan foreldre og familie være viktige ressurspersoner når man skal lage individuell plan. Forutsetningen er at mannen er enig i dette.

Vi ser her at en person som har så mange ulike behov for tjenester trenger fagpersoner som samarbeider og lar alle bidra med sin kompetanse. Det er også veldig viktig at alle blir enige om hvilke mål man skal jobbe etter. Derfor bør det lages individuell plan i dette tilfellet.

Sosial- og helsedirektoratet har laget en egen veileder om bruk av individuell plan. I § 7 i denne veilederen står det om hva en individuell plan skal inneholde. Generelt skal planens innhold og omfang tilpasses behovene til tjenestemottaker. Man legger også vekt på at utarbeidelse av planen skal ta hensyn til tjenestemottakers ”etniske, kulturelle og språklige forutsetninger” (side 43 i veileder om forskrift av individuell plan, Sosial- og helsedirektoratet 2005).

Ifølge veilederen, skal planen inneholde følgende hovedpunkter:

• en oversikt over tjenestemottakerens mål, ressurser og behov for tjenester.
• en oversikt over hvem som deltar i arbeidet med planen
• en angivelse av hvem som gis et ansvar for å sikre samordningen av og framdriften i arbeidet med planen
• en oversikt over hva tjenestemottaker, tjeneste- og bidragsyterne og ev. pårørende vil bidra med i planarbeidet
• en oversikt over hvilke tiltak som er aktuelle og omfanget av dem, og hvem som skal ha ansvar for disse
• en beskrivelse av hvordan tiltakene skal gjennomføres
• en angivelse av planperioden og tidspunkt for eventuelle justeringer, og revisjon av planen
• tjenestemottakers samtykke til at planen utarbeides, og ev. samtykke til at deltakere i planleggingen gis tilgang til taushetsbelagte opplysninger
• en oversikt over nødvendig eller ønskelig samarbeid med andre tjenesteytere, institusjoner eller etater.

1. Hva menes med tverrfaglig samarbeid?
2. Hvorfor er tverrfaglig samarbeid viktig?
3. Hvilke yrkesgrupper er det naturlig å samarbeide med for helsefagarbeider?
4. Hva er individuell plan?
5. Hvilke brukere kan ha nytte av individuell plan?
6. Gå til nettstedet til kommunen du bor i. Hva finner du der om individuell plan?
7. Hva bør en individuell plan inneholde?
8. Lag en case der du beskriver situasjonen til en bruker. Lag et forslag til individuell plan ut fra din beskrivelse.