1700-tallet
Levealderen var lav – folk ble ikke eldre enn 30–40 år på grunn av sykdommer, feilernæring, dårlige sanitærforhold og mye fysisk hardt arbeid. Samtidig var barnedødeligheten høy. I 1750 døde hele 75 prosent av alle under 15 år.
Hver familie hadde mange barn. Det var nødvendig for å sikre at flest mulig vokste opp og skaffet inntekter til familien. Når barna ble sju år gamle, ble de regnet som voksne og måtte begynne å arbeide. Senere skulle de forsørge foreldrene sine når de ble gamle.
Det fantes ikke noe klart skille mellom det å være barn og det å være voksen. Små og store var sammen hele tiden, og de delte både seng og arbeidsplass. Barna lignet små utgaver av voksne, både i klesveien og måten de oppførte seg på.
1800-tallet
På 1800-tallet ble det mer lønnsomt for arbeidsgivere å bruke nye maskiner til det arbeidet som barna til da hadde utført. Likevel var det fortsatt vanlig at norske barn fra arbeiderklassen begynte å arbeide fra de var ni–ti år gamle for hundre år siden.
I Wikipedia-artikkelen "Utenomekteskapelige barn", kan vi lese at barn født utenfor ekteskapet også ble kalt uekte barn. Det har vært vanlig at uekte barn fikk morens slektsnavn, og uekte barn fikk ikke arve sin far frem til «de Castbergske barnelover» ble vedtatt i Norge i 1915.
1900-tallet
Først i 1920-årene begynte norske barn for alvor å få fritid. Da fikk de lov til å være barn, de kunne leke og gå flere dager på skolen. Barndommen ble endelig «oppdaget».
Etter andre verdenskrig økte samfunnets behov for mer utdannet arbeidskraft. Flere unge tok videre utdanning etter folkeskolen, og vi fikk en periode i livet da man verken var barn eller voksen. En ny sosial gruppe så dagens lys: ungdommen.