Omlegging til jordbruk i sør
Da jordbruket først begynte å spre seg, skjedde omleggingen raskt i Sør-Norge. Etterhvert ble det også dyrket jord nordover langs kysten. En årsak til omleggingen kan ha vært at kaldere klima gjorde at det ble mindre vilt i skogen. Dermed ble det vanskeligere å leve som jeger. En medvirkende årsak kan være at mange hadde kunnet leve relativt bofast, selv om jegere og sankere, takket være den store ressursrikdommen fra både havet og skogen. Dermed var kanskje ikke terskelen så stor for å også dyrke jorda. Etter hvert som bronseredskapene kom, ble det også lettere å drive jordbruk.
For kaldt i nord
Men lengst nord i landet ble det for kaldt for å dyrke jorda, selv om noen forsøkte. Fra vikingtiden er det funnet spredte bosetninger av jordbrukere - antakelig innvandrere fra Sør-Norge - i Nord-Troms og på noen øyer i Vest-Finnmark. Men disse forsvinner igjen, og generelt kan vi si at Nord-Troms og Finnmark forble jegernes land. Forskere mener at mye av den samiske etnisiteten ble til i det første årtusen etter Kristus, da noen begynte å dyrke jord, mens andre fortsatte å livnære seg av jakt og sanking. Jegerne, som vi i dag kjenner som samer, kan ha blitt presset nordover av den stadig større utbredelsen av jordbruket.
Jegerfolket i nord
De tidligste sporene av samer er fra tidlig jernalder. Blant de eldste sporene arkeologene finner, er rester av gammer. De viser at samene har flyttet gjennom året. Om vinteren var det mye snø i innlandet. Da bodde samene ved kysten. Der fisket de, og fanget hval og sel. Det er funnet groper brukt til trankoking, helt fra den tiden. Om våren flyttet de inn i landet. Da fisket de i elver og vann, og jaktet småvilt. Om høsten plukket de bær og jaktet rein og elg.
Arkeologene finner også fangstgroper som samene har brukt til å fange rein. Samene holdt tamrein allerede i jernalderen, men bare noen få dyr som antakelig ble brukt som trekkdyr og til melking. De kunne også brukes som lokkedyr, for å lokke til seg villrein.
Også den samiske religionsutøvelsen har satt spor i naturen, i form av offersteiner. Samene ofret gjerne kjøtt, blod eller fett fra dyr, eller tran fra fisk. Ofringene tilbakeførte naturens gaver og gjenopprettet balanse i naturen. Samene levde i naturen uten å forsøke å bestemme over den. De trodde at hele naturen var levende; at steiner, elver og hav hadde liv og kraft, og at den sterkeste av alle, var solen. Naturen er dermed ikke noe man undertvinger seg og manipulerer, men en kraft man lever sammen med, i harmoni. En slik animistisk verdensanskuelse er vanlig blant urfolk mange steder i verden.