Fagstoff

Internett endrer mediebildet

Publisert: 27.06.2012, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

mediemakt logo  

En fordypningstekst om forholdet mellom medier og demokrati.

 

Huskelappen

Internett har lagt helt nye betingelser for hvem som kommer til orde i media, og hvordan den offentlige debatten foregår.


Sosiale medier gir vanlige mennesker anledning til å ytre seg og kritisere dem som har makten i samfunnet.


Men tradisjonelle medier setter ofte dagsorden for debatten i sosiale medier.

 

portrett av Hallvard MoeHallvard Moe 

Mediestemmer

I denne fordypningsteksten møter du Hallvard Moe. Han er førsteamanuensis på Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen.

 

Han forsker på hvilken betydning mediene har for medvirkning og demokrati.

 

Hallvard Moe deltar i et forskningsprosjekt om 

politisk mikroblogging 

 

Twitterlogo på telefon. Foto.   

Ressurser

Bare to prosent av nordmenn under 49 år bruker i dag den mye omtalte tjenesten Twitter.

 

– Twitter er for kjendiser, journalister og politikere. Men dette blir aldri noe for folk flest, sier trendanalytiker Ole Petter Nyhaug til Aftenposten:

 

Twitter ikke for folk flest 

 

Clay ShirkyProfessor Clay Shirky  er opptatt av medieutvikling og samfunnsendringer. 

 Clay Shirky om sosiale medier 

 

Clay Shirky om ekstreme meninger på nett:

 

 

 

MyTask  logoHva husker du fra denne teksten?

 

Hallvard Moe om Internett og demokrati 

Internett – et demokratisk medium?

Internett har lagt helt nye betingelser for hvem som kommer til orde i media og hvordan den offentlige debatten foregår.

Det er ikke lenger bare profesjonelle journalister som lager mediestoff og bestemmer hvem som får delta i offentlig debatt. Digitale medier har endret denne situasjonen. Nå har hvem som helst adgang til å publisere, og mange bruker den.

De profesjonelle var suverene

Tidligere gikk mediekommunikasjon stort sett bare én vei, nemlig fra de profesjonelle medieprodusentene til mediebrukerne. Det var journalister, filmskapere, TV-produsenter og andre mediefolk som kunne lage medietekster og distribuere dem til store skarer av mottakere. Og disse hadde liten eller ingen mulighet til å “svare på tiltale”. De kunne sende et leserbrev til avisen og håpe å få det publisert. Ellers var det så å si ingen muligheter for kommentarer og feedback. Det var de profesjonelle medieprodusentene som “eide” det offentlige rommet der nyheter ble formidlet, og der offentlige diskusjoner fant sted.

Amatørene kommer til orde

Når de profesjonelle i praksis hadde monopol, var det fordi medieproduksjon krevde dyrt utstyr, og fordi distribusjon var forbeholdt dem som hadde lisens (radio og TV), og dem som hadde penger til distribusjon (til trykking og utsending av aviser og blader). I dag er svært mye annerledes fordi produksjonsutstyret er billig og innen rekkevidde for de aller fleste i rike land som Norge. Hvem som helst kan lage tekster, bilder, film eller lydfiler ved hjelp av datamaskinen eller mobiltelefonen. Og har du nettforbindelse, kan du publisere til hele verden.

Denne nye situasjonen endrer mediebildet – både gradvis og i rykk og napp. En kjent skribent og foredragsholder som stadig analyserer denne prosessen, er professor Clay Shirky. Han viser hvordan mediebrukere ikke lenger bare er passive konsumenter på “hver sin tue”. Mediebrukere finner sammen på nettet, og de lager medieinnhold selv.

Trosser makten

Borgerjournalistikk er betegnelsen som brukes når vanlige folk opererer på journalistenes domene. Shirky understreker hvordan dette fenomenet får store politiske følger og forskyver makt. Som et eksempel viser han til den nyhetsformidlingen som foregikk da et stort jordskjelv rammet Kina i 2008. Øyenvitner fotograferte og filmet, og de publiserte på nettet. Via sosiale medier nådde bildene ut til hele verden fortere enn kinesiske myndigheter klarte å sensurere det. 

Det gjorde også kritikken som kom. Flere skolebygninger hadde rast sammen, og mange mistet barna sine. Foreldrene anklaget lokale myndigheter for å ha latt seg bestikke av byggherrer som bygget billig og brøt sikkerhetsforskrifter. Alt dette ble formidlet til omverdenen til tross for Kinas strenge mediesensur. Kinesiske myndigheter hadde ikke vært klar over hvilken kraft som kunne ligge i de få sosiale mediene de hadde tillatt.

Den norske virkeligheten

Shirky og andre viser ofte til dramatiske hendelser når de gir eksempler på hvordan sosiale medier gir vanlige mennesker anledning til å ytre seg og tale makten imot. Men også under fredelige forhold brukes sosiale medier til å diskutere samfunnsspørsmål og politikk. Medieforskeren Hallvard Moe deltar i et forskerteam som har studert bruken av mikrobloggtjenesten Twitter i sammenheng med det norske kommunevalget i 2011. De undersøkte 30 000 Twitter-meldinger med utvalgte emneord (“hashtags”) knyttet til denne valgkampen.

– Vi ønsket å få vite hvilken type mennesker som var aktive i disse debattene – om det er de samme som dem vi ser i de tradisjonelle mediene. Er det riktig at vanlige mennesker kommer mer til orde i debatt på Twitter enn det vi ser i debatter på TV og i aviser?

Forskerne fant at de som var mest aktive valgtvitrere, var vanlige folk, kommunepolitikere uten kjendisstatus, enkelt-journalister og studenter. Dette bekrefter at andre typer mennesker kommer til orde gjennom sosiale medier.

– Men når vi går dypere inn i analysene, ser vi at Twitter-debatter svært ofte trigges av TV-debatter. Og vi ser at selv om kjendispolitikere ikke er så aktive på Twitter, sørger tilhengere der for å spre deres budskap. Hvis for eksempel Erna Solberg siteres på en god måte i Aftenposten, vil det ofte være en eller annen som sprer denne linken, forteller Moe.

– Dessuten ser vi at blant tvitrerne er det en liten gruppe som står for en stor andel av Twitter-meldingene. Dette er en tendens vi ser i enda sterkere grad i andre land, forteller Hallvard Moe.

– Det er ingen tvil om at de digitale mediene har endret forholdene for offentlig debatt. Men vi ser altså at gamle mønstre henger igjen. Tradisjonelle medier setter ofte dagsorden for den offentlige debatten i sosiale medier, og de som har status offline, har status online. Vi ser altså en rekke gamle mekanismer som ikke blir opphevet av nye medier. Selv om alle kan komme til orde på nettet, er det ikke alle som blir hørt.

 

Oppgaver