Kronikk

Det glemte folket

Publisert: 25.04.2012, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Sven Egil OmdalSven Egil Omdal 

Mediestemmer

Sven Egil Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

 

Omdal er journalist og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad. Mange kjenner han fra spaltene Medieblikk og Fripenn i flere norske aviser.

 

Han har tidligere vært leder av Norsk Journalistlag og Pressens Faglige Utvalg.

 

Han er også universitetslektor 2 ved Universitetet i Bergen.

For øyeblikket er Sven Egil Omdal korrespondent i Brussel.

 

 

Gutt blar i avis  

 

Barnas virkelighet er sjelden tema i norske aviser 

 

 

Barn som hopper 

Barn är ett folk och dom bor i ett främmande land, synger svenske Beppe Wolgers. En ny undersøkelse viser at ingen norske aviser har korrespondenter i dette landet, og ikke skjønner vi språket de snakker heller.

Av Sven Egil Omdal

Aftenposten har fått analysebyrået Retriever til å undersøke hvilken rolle barn spiller i norske aviser. Svaret er at de spiller en bitte liten birolle, omtrent uten replikker. Bare hver tiende avisartikkel handler om barn, og barn er kilder bare i hver 20. artikkel som handler om dem selv. Når avisene skriver om politiske vedtak som påvirker barns liv, er det ingen som kommer på å spørre barna.

Aftenposten har tatt konsekvensen av dette og lanserte i slutten av april en egen ukeavis for barn. Målet er både å presentere nyheter for barn, men også å la barn få snakke selv. – Når barn leser avisene, blir de presentert for et bilde hvor de selv fremstilles som offer. Når de leser om barn i andre land, sitter de igjen med et inntrykk av at barn i andre land har det veldig vondt, sier analysesjef Kristina Nilsen i Retriever til Aftenposten.

Afrikanere og muslimske kvinner kunne sagt det samme. Slik er det å være minoritet, du er bare interessant som offer og lidende. Fargene forsvinner, variasjonen skjæres bort. Andre tolker hvordan du har det, i beste fall kommer du med på bildet.

Kanskje lykkes Aftenposten. Frankrike har hatt en slik barneavis, Mon Quotidien siden 1995, den er så populær at den har fått to avleggere, Le Petit Quotidien for dem under 10, og l’Actu for dem over 14. Men mye viktigere enn egne aviser, er hva andre norske redaksjoner gjør for å være relevante for lesere fra 16 til 25, de årene da samfunnsengasjementet formes – eller sløves.

Det kom en mail fra en sint leser i Trøndelag. Jeg hadde brukt et par latinske ord som han ikke forsto, og en slik behandling ville han ikke finne seg i. Han regnet seg selv som en oppegående person og mente han var representativ for leserne. ”Vi som betaler for avisa, må vel ha krav på et forståelig språk”, skrev han.

Han opplyste ikke hvor gammel han var, men jeg tipper at han både forstår uttrykket ”hoppe etter Wirkola” og vet hvordan det oppsto. Over 50 altså. Det finnes dem under 50 som bruker formuleringen, men ettersom Bjørn Wirkola avsluttet karrieren i 1970 – for 42 år siden – er sjansene små for at de husker hvilke stilrene svev han gjennomførte, og hvorfor det var så vanskelig å hoppe etter ham uten å få dårlige stilkarakterer.

Slik skriver altfor mange journalister. Vi bruker referanser som blir et forståelig språk for De Over 50 (”han er kjent fra Detektimen”), vi stiller spørsmål som bare De Over 50 bryr seg om (”Når er den beste tiden for å selge eneboligen og flytte i leilighet?”), og vi advarer mot trusler som bare De Over 50 ser (”Hvor farlige er dataspillene?”). Verst er de store regionavisene. Fordi de er slutten på mange journalisters karrierestige, har redaksjonene der den høyeste gjennomsnittsalderen i bransjen. Selv ungene til fjernsynsmedarbeideren er blitt for gamle til at han kan bruke dem som kilder.

Den største utfordringen for de store avisene er ikke å få ungdom til å abonnere på papiravisen, det kommer ikke til å skje. Men hvis også nett- og mobilutgavene deres behandler barn og unge som fremmede og eksotiske folk, vil disse folkene før eller siden vende seg mot nye aktører og bli informert av andre enn det tradisjonelle avishuset. Det står mange klare til å hoppe etter Wirkola.