Fagstoff

Helse hos barn med innvandrerbakgrunn

Publisert: 26.10.2009, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Epler på rad

I jobben din som barne- og ungdomsarbeider vil du møte barn som selv er innvandrere eller har foreldre som er innvandrere til Norge. Ettersom barns helse er tett knyttet til foreldrenes liv og livssituasjon, har vi valgt å inkludere barn som er født i Norge av innvandrerforeldre, i denne teksten.

Mor og barn representerer D-vitamin. Foto.D-vitamin 

Mange barn og unge i denne gruppa har en helse på linje med andre norske barn og unge. Når vi her velger å omtale innvandrerbarn som én gruppe, må man være oppmerksom på de store variasjonene som finnes i gruppa.

Selv om det er stor variasjon, er det likevel ting som tyder på at de som gruppe kan være mer utsatt for fysiske og psykiske lidelser enn barn og unge i andre grupper. Til dels er det snakk om overrepresentasjon av noen bestemte lidelser som også andre barn i Norge kan få, og til dels er det snakk om andre sykdommer og problemer.

  • Blant annet viser nyere forskning at det er en klar overrepresentasjon av diabetes type 2 hos barn med foreldre som har innvandret fra et ikke-vestlig land.
  • Enkelte landegrupper har også en høyere forekomst av D-vitaminmangel enn befolkningen for øvrig.
  • Tannhelsa har vist seg å være betydelig dårligere blant barn med ikke-vestlig bakgrunn.

For at vi skal forstå hvordan andre opplever og tenker om helse, må vi forsøke å sette oss inn i livssituasjonen og livsanskuelsen deres – uten å la oss provosere.

Dessuten har personene i denne gruppa økt forekomst av infeksjonssykdommer som tyfoidfeber, malaria og tuberkulose etter reiser til foreldrenes hjemland.

Psykisk helse

Selv om mange innvandrerbarn har en god psykisk helse, utgjør flyktningbarn en særlig risikogruppe, og de har ofte behov for profesjonell hjelp fra helsevesenet.

  • Disse barna kan selv ha opplevd vold og andre typer overgrep.
  • De kan ha vært indirekte traumatisert av å ha vært vitne til eller hørt om at omsorgspersoner eller andre i nær krets har blitt traumatisert.
  • De kan ha opplevd å være på flukt i lengre tid, noen ganger i flere ulike land, og dermed kan de ha levd med en vedvarende utrygghet og uvisshet. For noen barn fortsetter denne usikkerheten i lang tid etter at de har kommet til Norge. I denne sammenhengen er enslige, mindreårige flyktninger en spesielt utsatt gruppe.
  • De kan ha en vanskelig flukt bak seg, de har forlatt alt og alle de kjenner, og når de kommer til Norge, står de uten nettverk og omsorgspersoner.
  • De kan oppleve ensomhet og mangel på omsorg selv om de har familien sin her, siden traumatiserte foreldre kan ha nok med egen situasjon.

I mange tilfeller ser man også at det kan være en utfordring å etablere seg i et nytt land. Mange møter et ukjent språk, et fremmed klima, nye praksiser og andre væremåter, krav og forventninger.

En studie av flyktningbarn i Sverige viser at den nåværende livssituasjonen i Sverige spilte en like stor eller større rolle for barnas psykiske helse som de krigshandlingene de hadde vært eksponerte for.

Helsevesen

Norge har en modell for helsetjenester hvor det i liten grad finnes spesialtjenester for personer med flyktningbakgrunn eller personer med annen kulturell og språklig bakgrunn enn den norske. For å sikre at innvandrerbarn blir tilbudt like god behandling som andre grupper, er det derfor viktig at helsevesenet og samarbeidspartnerne har god kompetanse om innvandrerbarns livssituasjon, levekår og helse.

Kommunikasjon

For å kunne gi god helsehjelp til innvandrerbarn er det viktig å ha god kommunikasjon, både med barna og med foreldrene. I tilfeller hvor man får problemer med å kommunisere med barn og/eller foreldre på grunn av språkbarrierer, er det avgjørende at det blir brukt en kvalifisert tolk. I tillegg er det viktig å sette av god tid. Dette gjelder også når tolk ikke er tilgjengelig, eller når barn og foreldre behersker tilstrekkelig norsk, men hvor kommunikasjonen likevel er vanskelig. I slike situasjoner er det også viktig at helsepersonellet snakker langsomt og modererer språket sitt for å gjøre seg forstått. For å sikre at pasienten og de pårørende har forstått beskjeder som formidles, blir det anbefalt at man får dem til å gjenta viktige beskjeder med egne ord.

Utfordringer til deg

Oppgaver

Generelt

Relatert innhold