Kronikk

Politi og varslere

Publisert: 07.03.2012, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Sven Egil Omdal  

Mediestemmer

Sven Egil Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

 

Omdal er journalist og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad. Mange kjenner han fra spaltene Medieblikk og Fripenn i flere norske aviser.

 

Han har tidligere vært leder av Norsk Journalistlag og Pressens Faglige Utvalg.

 

Han er også universitetslektor 2 ved Universitetet i Bergen.

For øyeblikket er Sven Egil Omdal korrespondent i Brussel.

 

 

 Hollywood har brukt temaet en rekke ganger: Dypt inne i en korrupt bedrift arbeider det en ærlig sjel som ikke lenger orker å se på at arbeidsgiveren forgifter naturen, svindler skatteetaten, handler med fienden eller tar livet av firmaets kritikere.

Av Sven Egil Omdal

Via forsiktige og intrikate omveier får varsleren kontakt med en journalist, og sammen kommer de seg gjennom all den action som regissøren kaster i deres vei. Til slutt pleier kamera å zoome inn på avispressen når de første eksemplarene med den store avsløringen løftes ut på transportbåndet. Rettferdigheten har skjedd fyllest, nok en gang.

I den trauste norske medievirkeligheten går det vanligvis noe mindre dramatisk for seg. Men spillet er det samme: Gjennom å lekke taushetsbelagt informasjon til journalister kan varslere sikre at overgrep avsløres og urett stanses. Slik avsløres korrupsjon, maktmisbruk, utnyttelse av svake grupper, feilbehandling og grov sløsing med offentlige midler. Så hvorfor vil Riksadvokaten forby systemet?

I Sverige er det straffbart å etterforske pressens kilder. Overivrige politifolk som forsøker å finne ut hvem som har lekket til lokalavisen, kan selv bli straffet. Dette kildevernet har gjort svensk presse til en av de frieste i verden. I Norge har journalistene i praksis hatt noenlunde samme frihet, men nå vil riksadvokat Tor-Aksel Busch innføre straff for journalister som offentliggjør taushetsbelagt informasjon, ikke bare for kildene som røper den.

Begrunnelsen er, som for så mye annet, 22. juli. Riksadvokaten har åpenbart sett seg lei på at en eller flere bistandsadvokater lekker informasjon fra etterforskningen. Aftenposten fikk mye kritikk da avisen gjenga politiforklaringene til de ungdommene som flyktet med fergen ”Thorbjørn”, og da politiet ga advokatene bilder de hadde tatt av Anders Behring Breivik like etter arrestasjonen, gikk det bare timer før flere redaksjoner publiserte dem.

Den som vil gjøre samfunnet mer ufritt og trangere, bruker alltid eksempler som skaper forståelse og støtte for flere forbud og tettere overvåkning. Amerikanske myndigheter grep begjærlig anledningen mens folk ennå var sjokkert etter 11. september. De såkalte Patriotlovene gjør det til og med mulig for staten å sjekke hvilke bøker ustraffete borgere låner på biblioteket. Britiske myndigheter brukte indignasjonen over opptøyene i London i fjor sommer til å be om teknologi som kan overvåke alle mobiltelefoner innenfor et visst område, og fra avstand blokkere alle som sender meldinger politiet ikke liker.

Det er slik riksadvokaten også tenker. Det ville ikke vært mulig å fremme forslag om å straffe journalister som formidler taushetsbelagt informasjon, hvis utgangspunktet hadde vært en ”illojal” politimann som avslørte mishandling av fanger, eller en sykehusansatt som ga pressen dokumenter som viste at pasienter dør unødvendig. Men 22. juli er nyttig, også til å skape mindre åpenhet.

Riksadvokaten vil ikke straffe all slik offentliggjøring, bare den som ikke har ”nevneverdig samfunnsmessig interesse”. I et forsøk på å være moderat, tramper han på et annet sentralt prinsipp i pressefriheten: Det kan ikke være myndighetene som ensidig avgjør hva som er i samfunnets interesse. Ofte vil myndighetenes og offentlighetens interesse være sterkt motstridende, i slike tilfeller er det pressens plikt å stå på offentlighetens side.

Politiet vil hevde at det også lekkes i saker der det ikke er begått noen urett, og hvor lekkasjene bare skader etterforskningen. Men et forbud vil aldri kunne formuleres slik at det bare rammer saker hvor påtalemyndigheten opptrer korrekt. Selv om en domstol mye senere vil kunne frikjenne den tiltalte journalist fordi saken faktisk hadde samfunnsmessig interesse, vil faren for straff medføre at pressen blir mer forsiktig også i saker der urett blir begått.

Det er nesten en lekkasje at vi har en riksadvokat som ikke forstår noe så elementært.

Oppgaver

Teoretisk stoff for

Generelt

Relatert innhold

Generelt