Fagstoff

Historikk

Publisert: 29.09.2010, Oppdatert: 07.08.2014
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Halleys komet - tysk illustrasjon fra 1835

Interessen for verdensrommet, og spesielt for stjernehimmelen, har alltid eksistert. Kinesiske skrifter tyder på at Haleys komet ble observert der så lang tid tilbake som år 240 f.Kr. Rundt 1800-tallet kom de første fantasifulle fortellingene om erobring av verdensrommet. Et forslag var å skyte et prosjektil til månen ved hjelp av en stor kanon. Et annet var å reise til månen ved hjelp av et stoff som opphevet tyngdekraften.

ColumbiadColumbiad
Fotograf: Junglerot56~commonswiki
Opphavsmann: Ukjent

Reise til månen i eit prosjektil skutt ut fra en kjempestor kanon.

 

 

 

H G WellsWells
Forfatter: Public domain

 

 

 

Potocniks romstasjonromstasjon, noordung, potocnik
Forfatter: Public domain

 

 

 

Das WohnradRomstasjon med bolighjul.
Forfatter: Public domain

 

 

 

Arthur C. ClarkeArthur C Clarke
Fotograf: Tim Graham

Arthur C. Clarke,
(1917–2008).  

I 1929 kom ei bok skrevet av Hermann Potocnik, se nedenfor, som diskuterte seriøst og realistisk muligheten for å plassere en bemannet stasjon i rommet, i geostasjonær bane. Men den publikasjonen som har fått mest å si, er Arthur C. Clarkes artikkel fra 1945, hvor han foreslår å bruke en satellitt (som han kalte en rocket station) i geostasjonær bane for kringkasting av TV. Men på det tidspunktet hadde ingen vært i stand til å sende en gjenstand ut i rommet. Det var heller ikke påvist at radiobølgene kunne gå gjennom ionosfæren.

Stjernehimmelen har gitt opphav til mange myter og eventyrlige forestillinger, men de viktigste praktiske anvendelsene den gang har vært navigasjon, bestemmelse av tid og sted, spesielt breddegrad.

Jules Verne

Tanken på å reise i verdensrommet har naturlig nok vært noe fjern, men går vi to–tre hundreår tilbake, finner vi noen fantasifulle beretninger som vi i dag ville kalle science fiction. Den franske forfatteren Jules Verne skrev i 1865 ei bok om en tur til månen, i et prosjektil skutt opp med kanon. Kanonen ble kalt Columbiad, etter en stor amerikansk kanon konstruert i 1811. Den skulle være 274 meter lang, og diameter på løpet skulle være 3 meter. Til måneferden skulle det brukes en ladning på 181 tonn skytebomull. Prosjektilet skulle ha plass til passasjerer, men det er beregnet at akselerasjonen ved avfyring ville ha vært 100 g (se Begrep), og det ville ikke noen ha overlevd. Utskytingsstedet var Tampa, Florida, i samme staten hvor amerikanerne bortimot 100 år senere opprettet sitt romsenter Cape Canaveral.

H.G. Wells

En lignende fantasifull historie ble presenteret i 1901 av H.G. Wells, hvor han beskriver en annen metode for å komme til månen. Også dette var science fiction. Hans løsning var å bruke et spesielt stoff, cavoritt, oppfunnet av Dr. Cavor. Dette stoffet hadde den egenskapen at det sperret for tyngdekraften. En gjenstand innpakket i cavoritt ble vektløst, og da var det ikke noe problem å unnslippe jordas tyngdekraft.

Hermann Potocnik

Et tidlig forsøk på et teknologibasert prosjekt for å ta verdens-rommet i bruk finner vi i ei bok forfattet av Herman Potocnik, en offiser i den østerriksk-ungarske hæren. Han skrev under pseudonymet Hermann Noordung. Boka ble utgitt i 1929 og beskriver en romstasjon i geostasjonær bane.

Romstasjonen besto av tre moduler, ”das Wohnrad”, bolighjulet, kraftverket og observatoriet. Hovedfunksjonen for romstasjonen var jordobservasjon. Potocnik benyttet begrepet geostasjonær bane, og han gjorde det til et viktig poeng at stasjonen kunne være synlig hele dagen fra hele deknings-området.

Det store hjulet skulle rotere for å skape tyngdekraft. På toppen av hjulet skulle det være et hulspeil som skulle konsentrere solstrålene mot en dampmaskin som skulle drive generatorene som produserte strøm. I denne boka analyserer forfatteren flere aktuelle problemstillinger, blant annet konstruksjon av en bærerakett for å plassere stasjonen i rommet.

Arthur C. Clarke

Det er nå vel 60 år siden Arthur C. Clarke publiserte den berømte artikkelen i Wireless World, i oktober 1945, hvor han foreslo å plassere radiosendere i rommet. Arthur C. Clarke var ingeniør, men han er for mange kanskje mer kjent som sciencefiction-forfatter. Han har skrevet over 40 bøker, og han ble blant annet Oscar-nominert, sammen med Stanley Kubrick, for manuskriptet til filmen 2001: En romodyssé. Arthur C. Clarke var født i Sommerset, England, 16. september 1917 og døde i Colombia, Sri Lanka, 19. mars 2008.

Bakgrunnen for forslaget hans var et reelt problem: Hvordan skal vi dekke store områder med TV-signaler? TV ble først satt i drift av BBC i London i november 1936, men noen utbygging i stor skala var ikke mulig før den andre verdenskrigen var over.

Med sin teknologiske bakgrunn visste Clarke at TV-signaler ikke kunne kringkastes via de sendersystemene som på den tid ble brukt for lydkringkasting. Båndbredden måtte være ca. 5 MHz, omtrent 1000 ganger så mye som båndbredden for en radiokanal, og dermed ville ett enkelt TV-program kreve hele langbølgen, hele mellombølgen og en del av kortbølgen. Det var derfor nødvendig å gå til høyere frekvensbånd, VHF- og UHF-båndene, der det var bedre plass. Men problemet her var at radiosignalene med disse korte bølgene stort sett bare gikk i rette linjer og at en sender derfor bare ville dekke områdene innenfor fri sikt, slik vi kjenner det når det gjelder dekning for mobiltelefon.

Han så derfor etter nye muligheter. Han trengte et sendepunkt høyt oppe med fri sikt til et stort område, og han vendte seg mot rommet. I den berømte artikkelen sin foreslår han å plassere TV-senderne, reléstasjonene, eller rakettstasjonene som han kalte dem, i en bane rundt jorda.

Naturlovene for slike baner hadde vært kjent i noen hundre år, siden Keplers tid. Vi kan si det slik at bevegelsen av en planet rundt sola, eller en satellitt rundt jorda, er en balanse mellom tyngdekraften og sentripetalkraften. Øker vi baneradien vil omløpstida øke.

Banen skulle være en sirkel, den skulle ligge over ekvator, og satellitten skulle bevege seg østover, i samme retning som jorden roterte om sin egen akse, og med samme omdreiningstid, dvs. nøyaktig ett døgn. Dermed ville det fra jorden se ut som om stasjonen stod stille. Høyden over jorden ville da måtte bli ca. 36 000 km, tilsvarende en baneradius på 42 164 km. En enkelt radiosender i en slik bane ville dekke ca. 40 % av jordoverflaten.

I 1945, da denne artikkelen ble publisert, var det mange uløste teknologiske problemer. Man hadde ikke engang vært i stand til å sende en gjenstand i bane rundt jorda. Det ble først gjennomført i 1957, 12 år senere. Den første kommersielle kommunikasjonssatellitten i geostasjonære bane, Intelsat I, ble skutt opp den 6. april 1965, 20 år senere.

Relatert innhold