Fagstoff

MEO (Medium Earth Orbit)

Publisert: 01.09.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
ICO-bane

Satellitter i midlere jordbane unngår Van Allen-beltene samtidig som de dekker store deler av jorden.

 

Van Allen-beltene. Illustrasjon. Van Allen-beltene
Forfatter: Gunnar Stette
 

Fra romfysikk vet vi at jorden er omgitt av to belter med høyere konsentrasjon av ladede partikler, Van Allen-beltene. Disse beltene utsetter satellittene for store påkjenninger slik at en forsøker å unngå disse banehøydene. LEO-satellittene er lavere enn det laveste beltet, opp til ca 1 500 km høyde. Det kan være nyttig å ha satellitter som beveger seg i større høyder, blant annet for å kunne “se” en større del av jordkloden. De kan legges mellom van Allen-beltene og kalles  MEO-satellitter  (MEO = Middle altitude Earth Orbit). Typisk banehøyde er 10 000 km. Et eksempel på slike satellitter er ICO-systemet, som ble foreslått, men aldri realisert.

På grunn av den store høyden i forhold til iridiumsatellittene er det tilstrekkelig med en konstellasjon på 10 satellitter for å få global, tidskontinuerlig dekning. Planen var å benytte dette systemet til mobilkommunikasjon i områder uten dekning av GSM eller lignende systemer.

Satellittene i GPS-systemet går i middelhøye baner, med en banehøyde på 20200 km, baneradius 26600 km, og en omløpstid på et halvt stjernedøgn, synkronisert til jordrotasjonen.

Satellittene i Glonass-systemet og i Galileo-systemet går også i MEO med banehøyder på henholdsvis 19 100 og 23 222 km.