Kronikk

Janus – den første journalist

Publisert: 25.01.2012, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Sven Egil OmdalSven Egil Omdal 

Mediestemmer

Sven Egil Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

 

Omdal er journalist og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad. Mange kjenner han fra spaltene Medieblikk og Fripenn i flere norske aviser.

 

Han har tidligere vært leder av Norsk Journalistlag og Pressens Faglige Utvalg.

 

Han er også universitetslektor 2 ved Universitetet i Bergen.

For øyeblikket er Sven Egil Omdal korrespondent i Brussel.

 

De to norrøne ravnene Hugin og Munin, Odins to utsendte reportere, blir vanligvis omtalt som våre første journalister. Men skal først pressen hente inspirasjon fra mytologien, er den romerske guden Janus et vel så godt forbilde.

Av Sven Egil Omdal

Janus hadde en oppgave som medførte at han måtte ha to ansikter, ett som så framover, og ett som så bakover. Som det står skrevet på Wikipedia: ”Dette for å symbolisere alt som er splittet og tvetydig, både de positive og negative aspektene ved en sak eller handling.”

Her om dagen fikk Janus jobb i redaksjonen i Aftonbladet, Sveriges største avis. Som andre redaksjoner bruker Aftonbladet mye energi på å rapportere fra maktens rom. De følger tett hva partilederne sier, hva direktørene gjør, og hva professorene mener. Med jevne mellomrom lager de lister over Sveriges mektigste mennesker, slik norske aviser kårer verdens mektigste nordmenn.
Men så en dag, i slutten av januar, snakket plutselig det andre ansiktet. På avisens kultursider var plassen ryddet for en liste over de 100 minst mektige i landet. Aller øverst sto en 36 år gammel svenske som er kidnappet av en Al Qaida-gruppe i Timbuktu som truer med å drepe ham.

På listen sto også den 91 år gamle, synshemmede, demente og hjertesyke Ganna Shyzevska som skulle utvises til Ukraina, hvor hun ikke har noen pårørende. Bilen var omtrent på vei til flyplassen da Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg smekket det svenske Innvandrarverket (parallellen til norske UDI) over fingrene, og sa at utvisningen kan være ”umenneskelig behandling”. Ganna Shyzevska får lov til å bli mens retten vurderer saken, men hun har ingen makt over sin egen skjebne.

Noen dager etter at Aftonbladet trykket sin liste, dro flere tusen journalister fra hele verden til Davos i De sveitsiske alper. De dro i flokk og følge for å dekke det årlige økonomiske toppmøtet, der 2600 av verdens aller mektigste politikere, forretningsfolk, byråkrater og forskere møtes. Det var bare ståplasser igjen på pressekonferansene og kø ved skrivebordene i pressesenteret. De fleste sendte hjem nokså likelydende reportasjer.

En av journalistikkens viktigste oppgaver er å være broen mellom de avmektige og de som har makt. Det er en tung og krevende jobb, de utslåtte har ingen pressetalsmenn eller medierådgivere. De kan være vanskelige å finne, de er redde for å snakke, og når de gjør det, er det ofte på et fremmed språk. For journalisten er det langt mer komfortabelt å være budbringer mellom elitene: Så sa statsråden dette, hvorpå direktøren svarte noe annet, som medførte at saken skal utredes.

Norske medier overser ikke de avmektige. Listen over de nominerte reportasjene til årets Skup-pris, belønningen for den beste gravejournalistikken i landet, er full av eksempler på journalistikk med janusblikk, der også de negative sidene ved vårt velorganiserte, velbeslåtte og vel tilfredse lille samfunn blir avdekket. Men balansen er fryktelig skjev. Det gir mye mer status å skrive fra Stortingets vandrehall om hvordan politikken utformes, enn å rapportere fra asylmottak hvordan den virker.

Det økonomiske presset på redaksjonene, nedskjæringene i staben og de økte kravene til hyppigere publisering i stadig flere kanaler, fører til at journalistene oftere sitter ved skjerm og telefon og sjeldnere drar ut på arbeidsplasser der thailandske bærplukkere blir lurt (nummer 13 på Aftonbladets liste. I fjor holdt 210 av dem på å fryse i hjel i Stadsparken i Luleå før frivillige hjalp dem), eller til nattemørke kontorer der latviske rengjørere sliter for 27 kroner timen 12 timer om dagen, sju dager i uken (nr. 35).

Listen i Aftonbladet var et stunt, i det daglige er det fremdeles makten som dominerer, ikke avmakten. Men den var en fin påminnelse om at journalistikkens sanne ansikt er dobbelt og ser til begge kanter samtidig.