Kronikk

Flere kriser, færre journalister

Publisert: 30.11.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Sven Egil Omdal  

Mediestemmer

Sven Egil Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

 

Omdal er journalist og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad. Mange kjenner han fra spaltene Medieblikk og Fripenn i flere norske aviser.

 

Han har tidligere vært leder av Norsk Journalistlag og Pressens Faglige Utvalg.

 

Han er også universitetslektor 2 ved Universitetet i Bergen.

 

For øyeblikket er Sven Egil Omdal korrespondent i Brussel.

 

Journalister intervjuer representanter for militærregimet i Egypt.Journalister intervjuer representanter for militærregimet i Egypt.

Europa revner, USA stivner, den arabiske våren er blitt vår misnøyes vinter. Så mange store nyheter, og stadig færre journalister til å formidle dem. Tror vi at større uvitenhet vil redde verden?

Av Sven Egil Omdal

USA opplever en dyp, konstitusjonell krise. De to store partiene er drevet så langt fra hverandre at selv de mest nødvendige kompromisser blir umulige. Mistroen til kongressen og politikerne er overveldende, sinte amerikanere slår opp telt i parkene og blir banket av politiet. Det er nyheter overalt, men i løpet av de fem siste årene er hver tredje journaliststilling fjernet fra de store avisene og tv-redaksjonene.

Demokratiet er skjøvet delvis til side i Italia og Hellas. Eksperter som ikke er valgt av noen, har overtatt som statsministre. Det er alvorlig fare for at eurosamarbeidet, og med det hele EU, kan komme til å gå i kaotisk oppløsning. Et slikt sammenbrudd vil føre til sterk sosial uro, voldsomme demonstrasjoner og framvekst av ekstreme grupper. Storbritannia er allerede i ferd med å lage evakueringsplaner fra land som blir rammet av opptøyer hvis euroen kollapser. Samtidig reduseres antall journaliststillinger over hele kontinentet.

En ny dansk undersøkelse, utført av forskere ved Københavns universitet, bekrefter det andre har funnet ut tidligere: Til tross for at medieforbruket har eksplodert, til tross for millioner av blogger, Twitter, Facebook og nettsteder for alle tenkelige og utenkelige interesser, har ikke Internett erstattet det som er blitt borte i nyhetsstrømmen. Også på nettet er det først og fremst de store avisene og Danmarks Radio og TV2 som leverer "bredt, publisistisk innhold".

At nyhetene fortsatt produseres av de gamle aktørene, ville ikke vært noe stort problem hvis disse institusjonene var like sterke som før. Men det står mange tomme skrivebord i de danske redaksjonene, som det gjør i de norske. Vi snakker og skriver mer, vi lenker og re-tweeter, men vi vet mindre, fordi det første og viktigste leddet i informasjonskjeden er svekket.

Amerikanske målinger viser at en overveldende del av lenkene i de sosiale medier går til innhold som er produsert av profesjonelle utøvere. Vi deler helst det som noen har fått betalt for å lage. Ideen om borgerjournalisten, den ivrige amatør som tar på seg å rapportere fra sitt lokalmiljø uten betaling, er havnet et sted ute i det digitale mørket. Når store ting skjer, mangler det ikke på bilder og meldinger fra det store publikum, men ingen borgerjournalist går i kommunens postjournaler, ingen amatører avslører valgjuks eller korrupsjon.

Selv professor Clay Shirky, som har skrevet boken Here Comes Everybody, hvor han hyller nettets evne til å få mange mennesker til å skape gode ting sammen – Wikipedia er det beste eksemplet, frykter at stadig flere amerikanske byer mister sin lokale avis, og at de blir mer korrupte uten den daglige journalistiske overvåkingen av politikere og næringsliv.

Nettet tok store deler av de annonseinntektene som finansierte journalistikken, men har foreløpig gitt lite tilbake. Når det skytes på Tahrirplassen, går det an å få tusen små informasjonsbrokker på Twitter. Men hvis ingen har tid og kompetanse til å sette disse små glimtene sammen til en større helhet, vil vi aldri få vite sikkert hvem som skjøt, hvem som beordret dem til å skyte, og hva konsekvensene av skuddene blir.

2011 har vært et ekstremt nyhetsår.  I Norge fikk vi den største enkelthendelsen i fredstid, i resten av verden var det som om alle tektoniske plater var i bevegelse samtidig. Samtidig opplevde redaksjoner i hele den vestlige verden nye nedskjæringer, førtidspensjonering og ansettelsesstopp. Behovet for en opplyst allmennhet har aldri vært større. Da er det sannelig et tankekors at den yrkesgruppen som skal sørge for opplysningen, samtidig blir mindre og mindre.