Fagstoff

U-kurven

Publisert: 15.09.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Kulturmotsetninger. Foto. Kulturmotsetninger  

Kultursjokk er ikke noe som spesielt rammer innflyttere til Norge. De fleste opplever noe av dette når de bytter skole eller av en eller annen grunn må flytte, eller opplever livssituasjoner som gjør at en total omstilling må finne sted. Også nordmenn som reiser til andre land, kan oppleve noe av den samme krisen. De ulike fasene som gjennomleves, kan fremstilles som en trivselskurve som har form som en U der trivsel vises som en funksjon av tid (figur). Kurven passerer gjennom fire ulike faser som vi skal beskrive nærmere ved å tenke oss en flytting fra et sted til et annet1.

kalU-kurven

1. Turistfasen
Enkelte har kalt denne fasen for «hvetebrødsdagene». Det nye oppleves som interessant og spennende, kanskje til og med litt romantisk. Den som opplever dette, har gledet seg til å reise, til å oppleve noe nytt og bryte gamle rutiner – rett og slett til å være turist. På figuren er denne fasen av trivselskurven lett oppadstigende. Turister reiser gjerne hjem med stor begeistring og mange nye inntrykk før de kommer til den neste fasen.

Selvfølgelig reiser ikke alle som turister, og ikke alle gleder seg like mye til å reise til et nytt land, se vår beskrivelse av flytteprosessen nedenfor. Men vi beskriver her et mønster av en endring i livssituasjonen som mange kan kjenne seg igjen i.

2. Sjokkfasen
Det er ikke uvanlig å oppleve kultursjokket – eller med et godt norsk ord – «baksmellen» for den som av ulike grunner er nødt til å bli i det fremmede landet, i den nye skolen, den nye jobben eller i ukjente omgivelser. Sjokket eller krisen kommer når vi er nødt til å leve i det nye systemet på kulturens premisser.

Denne fasen kjennetegnes av at trivselskurven raser ned under den stiplede linjen som danner grensen for ønsket: «Jeg vil hjem igjen». Mange negative opplevelser og underlige følelser kan oppstå i denne fasen. Den første erkjennelsen er kanskje den som Eitinger beskriver ovenfor: «Ingenting er normalt.»beskriv ovanfor: «Ingenting er normalt.»

Kultursjokk (del 2) 

Alt det vi har lært og har sett på som verdifullt, er uten betydning. Språket er vanskelig å takle, det er ikke nok bare å lære noen ord. Selv om vi lærer noen ord, blir det litt ubehjelpelig – vi snakker som et barn den første tiden. Noe av det vanskeligste er å lære seg språkets praktiske bruk, det som kalles pragmatikk. Språkbruken kan ikke læres fra noen lærebok, men ved å delta i samfunnets dagligliv.

For den nyankomne virker de uskrevne reglene eller underliggende kodene som andre tar for gitt, både merkelige og unaturlige. Omgivelsene er fremmede. Det er nye, uvante lukter, innkjøpsrutiner må læres på nytt, det er andre matvaner og spisetider, og vi får ikke tak i de råvarene vi hadde hjemme.

I tillegg kommer savnet av alt det vi reiste fra: klassekamerater, familie, venner, forening, kirke, moské, sosialt fellesskap. Fortryllelsen som kanskje var der i turistfasen, er borte. I stedet oppleves angst. Vi mestrer ikke helt situasjonen. Kan man være sikker på at vannet kan drikkes? Er det rent nok? Forsøker folk å lure oss eller rane oss? Er sikkerheten god nok?

Alle de negative stereotypiene vi har hørt om før vi kom, blir gjerne bekreftet, særlig om vi sammenligner med vår egen måte å gjøre tingene på, og slik som det var «hjemme». Vi betrakter omverdenen med mistenksomhet. Det fremmede oppleves som en trussel. Dersom den nyankomne i denne fasen i tillegg blir syk, blir forholdene ekstra ille. Kan en stole på legene? Er det ikke best å komme seg hjem igjen snarest mulig?

3. Reaksjons- og bearbeidingsfasen
De fleste kommer heldigvis gradvis, ofte nesten umerkelig, over i denne fasen. Den kjennetegnes av at vi begynner å mestre deler av språket, av innkjøpene, av nye myntenheter, og begynner å bli kjent med noen av de lokale. Når vi kan begynne å spøke, og le litt av oss selv, er det tegn på at vi er i gang med å arbeide oss ut av den dypeste dalen. Men fremdeles mener vi at det hadde vært bedre om vi hadde blitt hjemme.

Norsk på flaske  

4. Nyorienteringsfasen
Dette er veien opp bakken på den andre siden av U-dalen. Vi har tatt konsekvensen av flyttingen og alle forandringene og forsøker å gjøre det beste ut av det. Litt etter litt lærer vi språket bedre og bedre. Veien opp bakken er ikke alltid så glatt som det kan se ut på denne kurven. Det kan være tilbakefall og «platåer» i motbakken. Det kan av og til virke som om vi ikke kommer noen vei.

Tilpasning er kanskje det beste stikkordet her. Vi finner gradvis en ny identitet, en ny selvforståelse, og blir kjent med andre mennesker, både noen med lignende bakgrunn som en selv, men også med de lokale «innfødte». Vi begynner å mestre jobben, til og med å like maten, og vi begynner å sette pris på en del ordninger og egenskaper hos disse menneskene som vi ikke oppdaget i den første sjokkfasen.

Gjensidig læring  Faktisk er det ganske trivelig når vi merker at vi har gjenvunnet kontrollen over eget liv. Dessuten har vi samlet en rekke nye erfaringer og opplevelser som vi aldri ville ha vært foruten. Etter hvert er vi definitivt kommet over den stiplede linjen, så istedenfor å lengte hjem kan vi si: «Jeg har det bra.» Vi føler oss beriket og privilegert som får lære nye språk, oppleve nye normer og verdsette nye verdier. Vi har også fått nye venner.

Varigheten av hver av disse fasene varierer etter ytre og indre omstendigheter, oppfølging av arbeidsgiver, lokal situasjon, tidligere erfaring og ikke minst, personlighet. Også innen en søskenflokk kan opplevelsene variere sterkt, fra aksept, til trass, eller traumer knyttet til de ulike fasene. Foreldre og barn har også oftest ulike opplevelser, som vi allerede har pekt på i beskrivelsen av flytteprosessen.

Det er ikke alle som klarer fallet ned i usikkerhetens dal. Dessverre er det noen som må gi opp. Kultursjokket blir for tøft. De fleste nordmenn kan i et slikt tilfelle reise tilbake til hjemlandet. Men den løsningen er sjelden mulig for en flyktning. Livskrisen kan bli varig. Tilbaketrekning, isolasjon, engstelse og tvangsforestillinger kan bli en fast del av hverdagen om en ikke får hjelp.

U-kurven har vært kalt en mestringskurve. Den beskriver også en vanlig reaksjon etter dødsfall i nær familie. Det tar tid å bearbeide de sterke opplevelsene og finne frem til nyorienteringsfasen. Slike reaksjoner og traumer er på ingen måte uvanlige. Bare det å kjenne til disse prosessene kan være til hjelp for den som må gå igjennom disse fasene.

Flytteprosessen, som vi har beskrevet ovenfor og illustrert med en trivselskurve, er et godt eksempel på at disse fasene kan oppleves forskjellige for ulike mennesker og for barn og voksne.

 

Hjemvendelsessjokket eller det omvendte kultursjokk
Det er kanskje uventet at mange, kanskje de fleste, også opplever et kultursjokk når de endelig kommer hjem igjen. Mens vi er forberedt på å komme til nye «kulturer» som krever tilpasning når vi forlater vårt hjemland eller den tilvante arbeidsplass, er vi ofte ikke forberedt på at det krever tilpasning «å komme hjem igjen».

Vi kommer tross alt tilbake til vårt eget og det kjente. Men mens vi har vært borte, har tiden ikke stått stille. Hjemmekulturen har forandret seg, menneskene har forandret seg, de er opptatt av andre ting enn det vi har forventet. Ofte oppleves det som at de er selvopptatte og sneversynte. De er heller ikke interesserte i å høre om alle våre opplevelser i det fremmede landet. Når vi vil forteller, ser vi bare at de blir «fjerne i blikket» - de er ikke interessert i vår fortelling.

På arbeidsplassen virker det ikke som at de har bruk for vår nye kompetanse, selv om vi selv opplever utenlandserfaringen som noe av det mest verdifulle vi har fått med oss. Mange ganger kan det se ut som at denne kompetansen mer er en hemsko enn en fordel. Mens vi har vært borte, er vi ikke blitt oppdatert på den utviklingen som har foregått siden vi reiste.

Opplevelsen av å ha blitt forbigått, eller av å bli sett på som en byrde, står i kontrast til selvopplevelsen av rik uteerfaring. Med nye språkkunnskaper, nye kontakter, kunnskaper om andre verdier føler vi oss beriket og mener at denne kompetansen er noe som også skolen eller arbeidsplassen kan ha nytte av.

Så opplever vi ofte det motsatte. Enda en gang må vi gjennom en omstillingsfase, gjennom en bølgedal før vi kommer over i nyorienteringsfasen der vi kan bli oppdatert på utviklingen siden sist, få nye venner og finne en arbeidsplass vi kan trives med.

Det er viktig å være klar over disse tilpasningsproblemene, både for den som flytter til et annet sted, og for den som kommer tilbake. Dersom vi er forberedt på at slike problemer lett dukker opp, er det også mulig å gjøre noe med dem. Overgangen kan lettes ved å delta på kurs der vi kan forberede oss på å reise. Det kan også hjelpe å snakke med andre som har vært igjennom U-dalene. Ved å holde kontakt med hjemmemiljøet mens vi er borte, kan vi få tid til refleksjon, oppdatering og bearbeiding av de forskjellige fasene.

Enkelte som har opplevd mange flyttinger og omstillinger i livet, kan ha utviklet en slags nomadekultur. Selve livet består i flytting, omstillinger, etableringer av nye sosiale nettverk og nye oppbrudd. Enkelte misjonærbarn, barn av diplomater og andre har opplevd at alle endringene har ført til en følelse av rotløshet og følelsen av å ikke høre hjemme noen steder.

Mange flyttinger og krysskulturell erfaring kan bli viktigere enn selve landet eller kulturen man flytter til. En person som har levd med en slik «tredje oppvekstkultur av konstant endring og kontakt med mange kulturer»2  blir gjerne kalt «Third Culture Kids» (TCK) eller«tredjekulturs barn».

Disse kjenner seg ofte igjen i andre personer med samme type oppvekst, mer enn i noen som kommer fra for eksempel samme land som foreldrene. Å være TCK kan for mange være en utfordring dersom man ikke oppdager mulighetene og det positive med en slik blandet oppvekst. Utfordringene handler som oftest om å ikke helt vite hvor man hører hjemme.

Eksempel
Mange misjonærbarn kjenner seg igjen i situasjonen til barn av innvandrere i Norge. På samme måten som innvandrerbarn må lære norsk språk og norske kulturelle koder, og gå på skoler som har andre normer og forventinger enn skolene hadde i foreldrenes hjemland, har misjonærbarn opplevd mange av de samme utfordringene når de fulgte sine foreldre til et «fremmed» land som etter hvert kan føles som barnas «hjemland». 

Nomadebarn