Fagstoff

Samfunnskontrakten: Spleiselaget som lønner seg

Publisert: 16.08.2011, Oppdatert: 10.07.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

  

I velferdsstaten Norge spleiser vi på en rekke goder som alle nyter godt av. Alle betaler skatter og avgifter, og alle får tilgang til offentlige tjenester. Poenget med denne ordningen er å jevne ut forskjeller i levestandard. Det skal ikke være slik at bare de rike har råd til å sende barna sine på gode skoler og til dyktige leger. 

Teorien om samfunnskontrakten beskriver forholdet mellom individet og staten som en avtale/kontrakt som forplikter begger parter.

 

Teorien om samfunnskontrakten brukes i mange ulike sammenhenger der forskere vil forklare hva som skjer i forholdet mellom enkeltindividene i et samfunn og det fellesskapet som de er en del av.

 

– Man skulle kanskje tro at utjevning er en gavepakke til de lavtlønte, men forskning viser at også de rike tjener på dette, sier professor Steinar Westin ved NTNU.

Skatt

Alle som tjener mer enn ca. 50.000 kroner i året har plikt til å betale skatt, og de som tjener minst har den laveste skatteprosenten. Skatten du betaler gir penger i statskassen. I tillegg til skatten betaler du avgifter, der merverdiavgiften utgjør mest. Dette er det vi kaller "momsen": 25% av det man betaler for en vare eller en tjeneste, går på denne måten til fellesskapet.

syk kvinneNår du har inntekt, betaler du skatt. Skatten er en del av spleiselaget som gjør at du får sykepenger eller kan få gratis behandling på sykehus hvis du blir syk.
Fotograf: Sara Johannessen

Dette er økonomiske forpliktelser du har som samfunnsborger, de er en del av samfunnskontrakten i en velferdsstat. I den andre enden av denne kontrakten befinner staten seg, og den sørger for å gi deg en rekke rettigheter. Her er noen eksempler:

Velferdsstaten

Blir du syk i velferdsstaten Norge, får du sykepenger fra Folketrygden. Slik slipper du å oppleve at du må selge huset eller datamaskinen dersom du er ute av stand til å jobbe i en periode. Trenger du legehjelp, er dette nesten gratis. Det koster staten mange tusen kroner i døgnet hvis du skal fjerne blindtarmen og blir liggende på sykehus, men du betaler ingenting.

Også utdanning er gratis. Fra første klasse på barneskolen til du har mesterbrev som snekker eller mastergrad i psykologi – alt er gratis, og i tillegg får du lån og stipend fra Lånekassen som dekker mange av levekostnadene dine mens du studerer. Kanskje synes du det er dyrt å måtte kjøpe deg en datamaskin underveis, men dersom du i tillegg skulle betale din del av lærerlønninger, leie av lokaler, oppvarming og administrasjon... da ville det blitt atskillig dyrere. Det er ikke sikkert du ville hatt råd til å ta utdanning i det hele tatt, hvis du ikke hadde rike foreldre som ville betale for deg.

Listen over rettigheter slutter ikke her. I tillegg til helse og utdanning, betaler staten for veier, forsvar, politi og rettsvesen. Og fra statsbudsjettet går store summer til å støtte barnehagedrift, medier, kultur, forskning, fritidstilbud, drift av idrettshaller og mange andre tiltak. Dessuten driver staten ordninger for mennesker som ellers kunne ha falt utenfor samfunnet fordi de blir gamle eller mister jobben.

Norges spesielt gode samfunnskontrakt

– I velferdsstaten Norge har vi en spesielt god samfunnskontrakt, sier professor Stein Westin. Hans fag er sosialmedisin, og han er opptatt av hvordan sosiale og økonomiske forhold virker på helse. – Det er viktig å merke seg at de fleste rettighetene tilkommer alle. Det er ikke bare de fattige som får gratis utdanning og legehjelp, det gjør de rike også. Her blir ikke folk stemplet som trengende eller ikke-trengende, og vi framstår som like – ikke bare for loven, men også for de sosiale godene. Westin understreket hvordan dette systemet er vesensforskjellig fra ordningen med "fattigkasse" som vi hadde i gamle dager, der utjevningen besto i hjelp til de som falt utenfor. Da måtte de først bevise at de var fattige.

– Noen vil sikkert mene at det ikke er rettferdig at rike foreldre skal få barnetrygd. Det kan så være. Men det er billig og effektivt å omfordele verdier på denne måten. Og denne lille skeivheten er en liten pris for et samfunn å betale for å beholde et system der befolkningen framstår som en helhet av likeverdige individer. Vi gjør det heller slik at de rike betaler mer skatt. – Dessuten viser ny forskning at det er en fordel også for de rike at det er minimale forskjeller i inntekt og levekår, forteller Westin. – Likhet lønner seg fordi det gjør hele samfunnet bedre å leve i.

Han peker på at land med store inntektsforskjeller, som USA, England, Portugal, Australia og New Zealand, befinner seg på toppen av en rekke kurver som ingen liker: kriminalitet, stoffmisbruk, mord, vold, tenåringssvangerskap og ulike helseproblemer. De nordiske landene og Japan finner vi på bunnen av disse problemkurvene.

– Når vi kartlegger ulike land ut fra sykdom, gjennomsnittlig levealder og sosiale problemer, ser vi at de som kommer best ut er de landene som har små forskjeller mellom folk når det gjelder inntekt og levestandard. Folkehelsen er for eksempel relativt god i fattige land som Costa Rica og Cuba. Her er gjennomsnittlig levealder 78 år, hakket over det rike USA.