Fagstoff

Retten og makta

Publisert: 04.02.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

I 1940, da tyskerne angrep Norge, brøt viktige deler av det sentrale politiske systemet sammen. En av de første krigsdagene gled tyske lasteskip inn på havna i Kristiansand og begynte å losse krigsutstyr. Lamslåtte samlet folk seg på kaia for å følge lossinga. En av originalene i byen dukka også opp og lurte på hva som var på gang. ”Vet du’kke at tyskaran he invadert Norge?” sa en i mengden. Da kom det kjapt fra originalen: ”Ja, men kan mi’kke la møndighedan ta seg a’ det?”

Denne vesle historien kan kanskje illustrere forskjellen mellom en nasjonal og en internasjonal tenkemåte, og viser hvordan retten (les loven) kan bli erstattet av makta. La oss derfor se på noen grunnleggende forskjeller mellom det nasjonale og det internasjonale samfunnet.

Retten

Rettstilstanden i det internasjonale samfunnet (verdenssamfunnet) er svært forskjellig fra det nasjonale.

  • Det nasjonale – eksempelvis det norske – er et lovregulert rettssamfunn.
  • Det internasjonale er preget av manglende felles lovverk og overordnet styring.

Det nasjonale, lovregulerte rettssamfunnet

I et rettssamfunn, som det norske, har vi et sentralt politisk system bestående blant annet av en lovgivende, en dømmende og en utøvende makt.

  • Den lovgivende makta vedtar lovene, og disse lovene må alle landets innbyggere forholde seg til.
  • Den dømmende makta er domstolene. Dersom noen bryter lovene, blir vedkommende dømt og straffet.
  • Den utøvende makta er regjeringa, den har ansvar for at lovene blir gjort gjeldende i samfunnet. Den sørger for at lovene blir overholdt, eksempelvis ved hjelp av politiet, at lovovertredere får prøvd saken sin for en uavhengig domstol, og at lovovertredere gjennomfører den straffen domstolen ilegger dem. Derfor har vi et fengselsvesen.

Det internasjonale samfunnet

Det internasjonale samfunnet mangler felles grunnverdier og regler som det store flertallet av stater kan slutte seg til. Om vi sammenligner dette samfunnet med det norske samfunnet, finner vi flere forskjeller:

  • I det internasjonale samfunnet finnes det ingen internasjonal lovgivende makt som kan vedta lover og regler som forplikter alle stater i verden. Det finnes kun organisasjoner eller nettverk av samarbeidende land som har blitt enige om forskjellige avtaler og regler seg imellom. Disse avtalene og reglene kalles vanligvis ”folkeretten”.
  • I det internasjonale samfunnet finnes det heller ikke noe internasjonalt lov- eller regelverk som forplikter alle statene i verden. Folkeretten, de lover og regler landene seg imellom har bundet seg til å følge, forplikter kun de landene som har undertegnet de enkelte avtalene. Dermed blir folkerett et slags frivillig regelsystem, der stater sammen lager lovene og reglene og lover å følge dem. Et eksempel er FNs konvensjon for barns rettigheter, som gjelder for alle verdens land – uten USA og Somalia, som ikke har undertegnet den.
  • I det internasjonale samfunnet har vi heller ingen internasjonal domstol som forplikter alle stater i verden. Det finnes noen internasjonale domstoler, eksempelvis den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og den internasjonale domstolen i Haag. Men den som eventuelt blir dømt, er ikke forpliktet til å følge dommen, med mindre den dømte har anerkjent domstolens rett til å dømme.
  • I det internasjonale samfunnet har vi ingen formell internasjonal utøvende makt: I utgangspunktet er alle stater suverene, og ingen stat har lov å bestemme over en annen. Ingen domstol eller instans kan straffe en stat som eksempelvis bryter folkeretten, og en slik dom er ikke rettslig bindende, med mindre de som blir dømt, anerkjenner domstolens rett til å dømme dem. Det finnes ikke noe ”internasjonalt politi” som automatisk griper inn og sørger for at statene følger de dommene de får mot seg.

Makta rår

Som vi ser, er det vanskelig for stater og selskaper å sette sin lit til internasjonale lover og regler dersom man vil operere i det internasjonale samfunnet. For å sikre seg må man ha – eller skaffe seg – makt, enten alene eller i samarbeid med andre. I det internasjonale samfunnet er det mindre snakk om å ha rett, men heller om å få rett. Med det mener vi at mektige stater og selskaper kan ta seg til rette på bekostning av mindre stater, og de kan bruke maktmidler til å overtale og tvinge svakere stater.

Det er for så vidt legitimtAt noe er legitimt, betyr at det er rettmessig – noe som godtas som lovlig eller selvfølgelig. for en stat å forfølge sine egne egoistiske mål, selv om det vil føre til ulemper for andre stater. De politiske lederne må først og fremst ta hensyn til interessene til landets egne borgere.

Lenge før terrorangrepet 11. september i 2001 hadde amerikanske myndigheter latt utarbeide en rapport om framtidas trusselbilde. Denne rapporten utpekte stater som i framtida muligens kunne true USA. Disse statene gikk under navnet ”Ondskapens akse”. Irak var en av statene i denne aksen. Rapporten lå på is helt til etter 11. september. Da pusset kretsen rundt Bush støvet av rapporten, men nå ble anklagene mot Saddam Husseins Irak utvidet fra trussel mot USAs sikkerhet til trussel mot verdensfreden. Amerikanerne hevdet at det irakiske regimet var en trussel fordi:

  • Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen.
  • Saddam samarbeidet med terrororganisasjonen Al Qaida.


Bush-administrasjonen mente nå at verden måtte stå sammen med USA og knuse Saddam for på den måten å fjerne den irakiske terrortrusselen mot verdens sikkerhet. På den måten ble ønsket om å fjerne Saddam også en del av krigen mot terror. Amerikanerne klarte imidlertid ikke å få tilstrekkelig støtte i FN for synet sitt. USA gikk derfor til krig mot Irak uten mandat fra FN, men amerikanerne ble støttet av blant annet Storbritannia, Spania, Danmark og Polen. I ettertid vet vi at de såkalte ”bevisene” for irakiske masseødeleggelsesvåpen var fabrikkerte. Og det er heller ikke bevist at Saddam Hussein samarbeidet med Al Qaida.

Dette er et godt eksempel på hvordan stater med makt kan ta seg til rette i verdenssamfunnet.

 

Relatert innhold

Generelt