Fagstoff

Midtøsten 2013: På vei mot hva?

Publisert: 09.08.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Protester i nordlige Libanon, til støtte for Syria

En ung tunisier brente seg selv til døde i protest mot styresmaktene, samfunnsutviklingen og egne levekår. Dette ble gnisten som i 2011 tente opprøret i Tunisia, og som siden spredte seg til land etter land: Egypt, Libya, Jemen, Bahrain, Syria, Jordan ... Høsten 2013 er det mange som heller enn å betegne utviklingen "den arabiske våren" omtaler den som "den arabiske høsten" eller "den arabiske vinteren". Utviklingen – først og fremst i Syria og etter hvert i Egypt – har fått mange til å vise til historien om revolusjoner som sporet av.

Sitat fra Tunisia:

"Vi demonstrerer fordi vi ønsker verdighet. Vi vil ikke lenger måtte være avhengig av politiske tjenester eller bestikkelser for å få jobb; vi trenger å rense opp i systemet vårt."1

 

 

egyptisk revolusjonGraffiti i Kairo i Egypt, som viser en knyttet neve: "Revolusjon 25. januar". Symbolet og teksten viser til 25. januar 2011, da opprørerne i Egypt fikk viljen sin idet president Hosni Mubarak trakk seg. 

 

 

protester i JemenDen 8. august 2011 fikk demonstrantene i Jemen beskjed om at president Ali Abdullah Saleh, som i det siste har hatt tilholdssted i Saudi-Arabia, ikke vil returnere til landet. Det førte til stor glede. 

 

Sharialover

Sharialover er religiøse lover innenfor islam (deler av dem finnes bare muntlig), som er tuftet på tradisjonelle påbud og forbud i Koranen og på skriftlærdes tolking og utlegging av dem. Sharialovene skal være en veiviser for den enkelte muslim. Straffemetodene synes i enkelte områder å være svært strenge – i alle fall sett med moderne, vestlige øyne: steining, pisking, avkapping av hender. Enkelte islamister ønsker at statlig lovgivning skal bygge på sharialover.

To år etter de første opprørene har flere regimer falt, og nye styrende har fått prøve seg – flere etter å ha blitt mer eller mindre demokratisk valgt inn i en maktstilling. I Tunisia og Egypt skjedde maktovergangen uten altfor mye voldsbruk og blodsutgytelse – i første omgang. I Libya, Syria og i Jemen ble voldsbruken langt mer omfattende. Bare i Syria har mer enn 100 000 mennesker per 1. august 2013 mistet livet i det som etter hvert har utviklet seg til full borgerkrig – en krig som høsten 2013 synes uten ende. Også i Libya utviklet opprøret seg til borgerkrig med sterk internasjonal innblanding og tusener drepte.  

Hva menes med Midtøsten?

Midtøsten blir her brukt som en samlebetegnelse på det egentlige Midtøsten og Nord-Afrika. Viktige fellestrekk for området er arabisk språk, noenlunde felles historie og islam. Midtøsten i streng forstand vil si landene på den arabiske halvøya samt Egypt, Irak, Jordan, Syria, Libanon, Det palestinske området og Israel. Noen inkluderer Tyrkia og/eller Iran. 

 

Forhistorie

Også i Midtøsten må forholdene og utfordringene i dag ses i sammenheng med historien. Noen av de første "høykulturene" oppsto i Midtøsten: i Mesopotamia (dagens Irak) og Egypt samt i Persia. Her har også de tre store monoteistiske religionene – jødedom, kristendom og islam – sitt utspring.

Nærmere vår tid ser vi at nær sagt hele området har en fortid som kolonier, blant annet under det ottomanske imperiet og under europeiske stormakter − Storbritannia, Frankrike og Italia. Kolonimaktene trakk ofte nokså tilfeldige grenser mellom det som ble nye nasjonalstater.

FNs delingsplan fra 1947 og dernest opprettelsen av staten Israel i 1948 har bidratt til et vedvarende høyt spenningsnivå i området.

De enorme olje- og gassressursene har lenge tiltrukket seg andre staters ønske om kontroll og makt i området. Midtøsten sitter på mer enn to tredeler av verdens kjente oljereserver. 

Opprøret i 2011 – hvorfor?

Hvorfor gjorde folk opprør over store deler av den arabiske verden fra 2011 og utover? For å svare på det er det lurt å skille mellom situasjonsbestemte, utløsende årsaker og bakenforliggende, strukturelle årsaker som har fått utvikle seg over lengre tid, ja ofte gjennom tiår eller enda lenger.

protester til støtte for SyriaProtester i det nordlige Libanon til støtte for opprøret i Syria. Bildet er tatt 5. august 2011. 

Årsaksbildet varierer likevel fra land til land − både ut fra noe ulike historiske forutsetninger og noe forskjellige samfunnsforhold og styresett. Tross viktige fellestrekk og samlende faktorer som språk og felles historie er den arabiske verden ikke så enhetlig som noen tror.

 

SITUASJONSBESTEMTE, UTLØSENDE ÅRSAKER: I mangt og mye syntes opprørene å være temmelig spontane; det virket i liten grad å stå organiserte revolusjonære bak. Det var rett og slett folkelig misnøye og raseri – opparbeidet over mange år – som lå til grunn. Samtidig spilte nok en bølge- og smitteeffekt inn. Folk ble revet med av å se at det nyttet i andre land, først i Tunisia og deretter i Egypt.

Gnisten i Tunisia ble én utløsende årsak. Opprørerne i Tunisia viste at det nyttet å ta opp kampen. De viste at det faktisk er mulig å kvitte seg med makthavere man er misfornøyd med. En annen utløsende årsak så vi når fredelige demonstrasjoner ble møtt med voldsom brutalitet fra sikkerhetsstyrker og dermed "trigget" demonstrantenes følelse av urettferdighet. Når noen fikk til regimeendringer, sporet det andre til handling. Enda en utløsende og tidsavgrenset årsak var at matvareprisene i Midtøsten hadde økt sterkt i løpet av de siste årene.

BAKENFORLIGGENDE, STRUKTURELLE ÅRSAKER: Disse årsakene kan det i første omgang være lurt å dele i INTERNE (punktene A−C under) og EKSTERNE (punktene D–E under). Som begrepene sier, sprang de dels ut av varierende forhold og trekk innad i de arabiske samfunnene, og dels ut av internasjonale maktforhold − forhold utenfor de arabiske landene. Mange av disse trekkene og årsakene forsvinner ikke fra det ene året til det neste – de vil kunne fortsette å virke også etter at nye og eventuelt mer demokratiske krefter har kommet til makten.

A. DEMOGRAFISKE FORHOLD: En sterk befolkningstilvekst og svært lav gjennomsnittsalder hadde lenge stilt de arabiske landene overfor en kjempeutfordring med en ungdomsbølge og mange yngre som ikke fikk jobb eller utdanningsplass. Arbeidsløsheten var og er med andre ord høy. Slikt utvikler seg raskt til en "sosial bombe" i de fleste samfunn.

B. MAKTFORHOLD: Arabiske samfunn har lenge vært preget av store økonomiske og sosiale forskjeller, utstrakt korrupsjon og mangel på demokrati:

Enorme økonomiske og sosiale forskjeller kommer til syne på svært mange hold i den arabiske verden. Store deler av befolkningene lever i fattige kår, til dels i ekstrem fattigdom. Det råder liten vilje i de politiske og økonomiske elitene til å fordele godene mer sosialt rettferdig. Et slikt bilde lar seg ikke endre bare på noen få år med vårløsning. Og i en rekke land har det vært økonomisk nedgang over flere år. Denne situasjonen er forsterket gjennom de siste årenes uro og krig i flere av landene. Tross ganske høy økonomisk vekst i enkelte land i de siste årene fram til 2011 kom likevel lite av veksten folk flest til gode. De styrende har ofte satt særinteresser foran fellesskapets beste. I tråd med dette har korrupsjon og utstrakt selvberikelse i elitene vært ødeleggende innslag i samfunnsøkonomien. Samtidig har korrupsjonen forplantet seg nedover i systemene og bidratt til å gjøre hverdagen surere for folk flest.

Som gruppe er Midtøsten-landene fremdeles i 2013 kjennetegnet av mangel på demokrati og ytringsfrihet og av å ikke fungere som rettsstater. Også dette vil det ta mange år å rette på vedvarende opplæring trengs. Viktige trekk i dette bildet er langvarig unntakstilstand og enorme undertrykkingsapparater sammen med omfattende brudd på menneskerettighetene. Politisk makt gikk ofte i arv innenfor familiedynastier, som Mubarak, Assad og Gaddafi. Viktige posisjoner ble gjerne gitt til familie, venner og støttespillere. Noen ledere søkte riktignok å øke sin legitimitet gjennom valg som ble arrangert, men som ikke var demokratiske.

Mange arabiske regimer har tenkt mest på selv og klamret seg til makten. Dermed er nasjonalt samhold og tillit blitt svekket og nødvendige investeringer for framtiden (infrastruktur, modernisering m.m.) i liten grad blitt gjennomført. Denne politikken for status quo å opprettholde det bestående vedvarte med stor støtte fra Vesten. Eliter har tilsynelatende vært mer lydhøre overfor Vesten enn for egne befolkninger. Mange islamister og andre muslimer ble lei av egne eliter som de mente spilte på lag med "de vantro" i Vesten. Eliter som ikke ønsker å gi fra seg makten på demokratisk vis, holder seg dessuten gjerne med oppblåste, brutale sikkerhetsapparater. Dette har lagt en klam hånd over initiativ og bidratt til stillstand. I tillegg har det tappet det enkelte land og vridd ressursbruken sterkt. Sikkerhetskostnadene har vært urimelig høye, mens sektorer som helse, utdanning og infrastruktur er blitt sultefôret.

C. MEDIEREVOLUSJON også i Midtøsten: Især har satellitt-tv-kanalen Al Jazeera (sender fra Dubai i Qatar) medvirket til å avsløre udemokratiske og korrupte makthavere. Mediene formidler samtidig inntrykk utenfra av hvordan godt styresett og gode levekår kan være. Slik beredte de grunnen for det som skulle bli den arabiske våren. Sosiale medier som Facebook, YouTube og Twitter har bidratt til opprørene, som også er blitt omtalt som ungdomsopprør: Informasjon spres raskt og billig med bilder, mobilisering blir langt enklere, og nyheter blir spredt hurtig også til utlandet for å mobilisere støtte og ytre press derfra. De sosiale mediene og bedre informasjonsflyt er kommet for å bli og vil påvirke situasjonen også etter tilbakeslagene i Egypt i 2013.

D. YTRE MAKTFORHOLD: For å sikre seg selv stabile og billige leveranser av olje og gass har omverdenen, først og fremst vestlige land med USA i spissen, lenge sett seg best tjent med stabilitet og status quo i Midtøsten. De har derfor støttet udemokratiske, undertrykkende og korrupte makthavere. Dermed har de bidratt til å blokkere for modernisering og demokratisering. Siden USA og Vesten slik har holdt en beskyttende og støttende hånd over upopulære eliter, har de fått dårlig omdømme hos arabere flest. I tillegg har vestlige ledere ofte sagt en ting, men gjort noe ganske annet − talt varmt for menneskerettigheter, men samtidig støttet undertrykkere. Dette har ytterligere svekket deres dårlige omdømme hos den arabiske grasrota. Utstrakt salg av vestlige våpen til land i Midtøsten har heller ikke bidratt positivt til Vestens omdømme.

E. USA−ISRAEL: Særlig for USA har et mål om å lette trykket mot landets nære allierte i området − Israel − spilt inn. Det råder frykt for at nye styrende som er mer villige til å lytte til den palestinskvennlige arabiske grasrota, vil bli et mer krevende nabolag for Israel.

2013: Kommer den arabiske våren på sporet igjen?

Mye syntes å gå opprørernes vei i starten. Gamle, udemokratiske regimer ble kastet, og noenlunde rimelig demokratiske valg og folkeavstemninger ble avholdt. Men så begynte det å butte imot: I Syria utviklet opprøret seg ikke til et regimeskifte, men til en drepende, polariserende og ødeleggende borgerkrig som ingen ser noen snarlig ende på, en borgerkrig med sterke innslag av folk utenfra, folk som ser seg tjent med ustabilitet, og som delvis puster til ilden.

I Egypt kom nye styrende til makten ved demokratiske valg for etter hvert å bli møtt med et opprør nummer to – nå mot en valgt regjering og president − og militærkupp. De valgte fikk aldri sjansen til å stå til ansvar ved et nytt valg. Og de som prøvde å stå opp og forsvare sine valgte ledere, ble meid ned i hundretall av sikkerhetsstyrker minst like brutale som under Mubarak. Var de nye styrende med Det muslimske brorskapet i spissen selv for lite demokratiske? Unnlot de å bry seg om mindretallets rettigheter, i motsetning til slik det bør være i et demokrati? Var de for lite kompromissberedte? Prøvde de å tre sharialover ned over hodet på en befolkning der svært mange ikke hadde gitt dem mandat til det? Hadde de for dårlige styringsodds i en tid med økonomisk nedtur? Ble de gamle elitene i for stor grad sittende i posisjoner der de kunne trenere og undergrave beslutninger fra de nye styresmaktene? Kan den urovekkende utviklingen i Syria og Egypt øke kompromissviljen i Libya og Tunisia, som begge opplever en uavklart situasjon med hyppige innslag av voldsbruk? I hvor stor grad har brustne forventninger spilt med i det som sommeren 2013 ble det andre opprøret i Egypt? Hvorfor støtter vestlige land så svakt opp om dem som i Egypt har prøvd å forsvare sin demokratisk valgte president? Hvorfor fordømmes ikke den brutale militære framferden i klarere ordelag? Spørsmålene er mange, og svarene er foreløpig få og usikre.

Det kan være grunn til å trekke fram den gamle historiske lærdommen om at slett ikke alle opprør fører fram. Kan likevel opprørerne ha omskapt forholdet mellom styrende og styrte? Vil de styrende i framtiden bli nødt til å lytte mer til egne befolkninger? Bare dette vil være et betydelig framskritt i den arabiske verden. Kan vi tro på de militære makthaverne i Egypt når de sier at de bare ønsker å fungere som en overgangsregjering for å gjenopprette ro, og at de da snart vil gi fra seg makten til valgte politikere? Kan vi håpe at eventuelle nye demokratisk valgte ledere i Egypt i større grad vil lytte til og ta hensyn til alle hovedgrupperinger i folket?

Om den arabiske våren skal komme tilbake på sporet, vil i stor grad avhenge av større vilje til kompromiss både hos styrende og styrte. Og ikke minst: De styrende må bidra til å heve levestandarden for folk flest i den arabiske verden. Da må de redusere arbeidsløsheten, bygge ut kommunikasjoner, vannforsyning og annen infrastruktur. Det blir ikke enkelt i en tid med økonomisk nedtur både i Midtøsten og i de fleste landene rundt.

Relatert innhold

Aktuelt stoff

Fordypningsstoff for

Generelt