Midtøsten 2011: På vei mot hva?

SITUASJONSBESTEMTE, UTLØSENDE ÅRSAKER. I mangt og mye synes opprørene å være temmelig spontane; det virker i liten grad å stå organiserte revolusjonære bak. Det er rett og slett folkelig misnøye og raseri – opparbeidet over mange år – som ligger til grunn. Samtidig har nok en bølge- og smitteeffekt spilt inn. Folk har blitt revet med av å se at det nyttet i andre land, først i Tunisia og deretter i Egypt.

Gnisten i Tunisia er dermed én utløsende årsak. Opprørerne i Tunisia viste at det nytter å ta opp kampen. De viste at det faktisk er mulig å kvitte seg med makthavere man er misfornøyd med. En annen utløsende årsak ser vi når en fredelig demonstrasjon blir møtt med voldsom brutalitet fra sikkerhetsstyrker og dermed «trigger» demonstrantenes følelse av urettferdighet. Når noen får til regimeendringer, sporer det andre til handling. Enda en utløsende og tidsavgrenset årsak er det når matvareprisene i Midtøsten har økt sterkt i løpet av det siste året. Den sterke prisøkningen på noe av det aller viktigste i livet har fått begeret til å renne over for mange.

BAKENFORLIGGENDE, STRUKTURELLE ÅRSAKER. Disse årsakene kan det i første omgang være lurt å dele i INTERNE (A−C under) og EKSTERNE (D–E under). Som begrepene sier, springer de dels ut av forhold og trekk innad i de arabiske samfunnene, og dels av internasjonale maktforhold − forhold utenfor de arabiske landene.

A. DEMOGRAFISKE FORHOLD: En sterk befolkningstilvekst og svært lav gjennomsnittsalder har stilt de arabiske landene overfor en kjempeutfordring med en ungdomsbølge og mange yngre som ikke får jobb eller utdanningsplass. Arbeidsløsheten er med andre ord høy. Slikt utvikler seg raskt til en «sosial bombe» i de fleste samfunn.

B. MAKTFORHOLD: Arabiske samfunn har lenge vært preget av store økonomiske og sosiale forskjeller, utstrakt korrupsjon og mangel på demokrati:

Enorme økonomiske og sosiale forskjeller kommer til syne på svært mange hold i den arabiske verden. Store deler av befolkningene lever i fattige kår, til dels i ekstrem fattigdom. Det råder liten vilje i de politiske og økonomiske elitene til å fordele godene mer sosialt rettferdig. Og i en rekke land har det vært økonomisk nedgang over flere år. Tross ganske høy økonomisk vekst i enkelte land i de siste årene, kommer likevel lite av veksten folk flest til gode. De styrende har ofte satt særinteresser foran fellesskapets beste. I tråd med dette er korrupsjon og utstrakt selvberikelse i elitene ødeleggende innslag i samfunnsøkonomien. Samtidig har korrupsjonen forplantet seg nedover i systemene og bidratt til å gjøre hverdagen surere for folk flest.

Som gruppe er Midtøsten-landene kjennetegnet av mangel på demokrati, ytringsfrihet og rettsstat. Viktige trekk i dette bildet er langvarig unntakstilstand og enorme undertrykkingsapparat sammen med omfattende brudd på menneskerettighetene. Politisk makt har ofte gått i arv innenfor familiedynastier − Mubarak, Assad, Gaddafi. Dette illustrerer mangelen på demokrati. At viktige posisjoner gjerne er blitt gitt til familie, venner og støttespillere, peker i samme lei. Noen ledere har søkt å øke sin legitimitet ved å arrangere valg. Disse valgene − blant annet til nasjonalforsamling eller president − har ofte vært farsepreget. Det virker mistenkelig lite demokratisk når en president eller et statsbærende parti har oppnådd mer enn 90 % av stemmene.

Mange arabiske regimer har tenkt mest på selv og klamret seg til makten. Dermed er nasjonalt samhold blitt svekket, og nødvendige investeringer for framtiden (infrastruktur, modernisering ...) er i liten grad blitt gjennomført. Denne stabilitetspolitikken har foregått med stor støtte fra Vesten (se under). Eliter har tilsynelatende vært mer lydhøre overfor Vesten enn for egne befolkninger. Mange islamister og andre muslimer er lei av egne eliter som de mener spiller på lag med «de vantro» i Vesten. Eliter som ikke ønsker å gi fra seg makten på demokratisk vis, holder seg dessuten gjerne med oppblåste, brutale sikkerhetsapparat. Dette har lagt en klam hånd om initiativ og bidratt til stillstand. I tillegg har det tappet det enkelte land og vridd ressursbruken sterkt. Sikkerhetskostnadene har vært urimelig høye, mens sektorer som helse, utdanning og infrastruktur er blitt sulteforet.

C MEDIEREVOLUSJON også i Midtøsten. Især har satellitt-tv-kanalen Al Jazeera (sender fra Dubai i Qatar) medvirket til å avsløre udemokratiske og korrupte makthavere. Senderen har blitt en torn i øyet på mang en statsleder i området. Mediene formidler samtidig inntrykk utenfra av hvordan godt styresett og gode levekår kan være. Sosiale medier som Facebook, YouTube og Twitter har bidratt til opprørene, som også er blitt omtalt som ungdomsopprør: Informasjon spres raskt og billig, mobilisering blir langt enklere, og bilder blir spredt hurtig også til utlandet for å mobilisere støtte og ytre press derfra.

D YTRE MAKTFORHOLD. For å sikre seg selv stabile og billige leveranser av olje og gass har omverdenen, først og fremst vestlige land med USA i spissen, sett seg best tjent med stabilitet og status quo i Midtøsten. De har derfor støttet udemokratiske, undertrykkende og korrupte makthavere. Dermed har de bidratt til å legge lokk på modernisering og demokratisering. Siden USA og Vesten slik har holdt en beskyttende og støttende hånd over upopulære eliter, har de fått dårlig omdømme hos arabere flest. I tillegg har vestlige ledere ofte sagt en ting, men gjort noe ganske annet − talt varmt for menneskerettigheter, men samtidig støttet undertrykkere. Dette har ytterligere svekket deres dårlige omdømme hos den arabiske grasrota. Utstrakt salg av vestlig sikkerhetsutstyr til land i Midtøsten har heller ikke bidratt positivt til Vestens omdømme.

E USA−ISRAEL. Især for USA har et mål om å lette trykket mot landets nære allierte i området − Israel − spilt inn. Det råder frykt for at nye styrende som er mer villige til å lytte til den palestinskvennlige arabiske grasrota, vil bli et mer krevende nabolag for Israel.

Hvilken retning tar den arabiske våren?

Etter at mye syntes å gå opprørernes vei i starten, har det buttet mer imot frametter våren. Ikke alle land «tok bølgen». Både i Libya, Syria og Jemen er det uvisst hva som blir det endelige resultatet. Ja, selv i Tunisia og Egypt henger mye av det gamle styret igjen selv om lederfigurer er skiftet ut, og noen har skiftet side. Opprørerne er derfor mer og mer bevisste på å holde trykket oppe mot de styrende − for at de skal gjennomføre valg, forhandlinger og endringer som lovet. Derfor kan det nok en gang være grunn til å trekke fram den gamle historiske lærdom om at ikke alle opprør fører fram. Likevel synes mange å være enige om at opprøret uansett har omskapt forholdet mellom styrende og styrte. De styrende vil fra nå av bli nødt til å lytte mer til egne befolkninger − bare det vil være et betydelig framskritt i den arabiske verden. Midtøsten vil med andre ord ikke lenger være som før.

Sjansen for suksess vil i stor grad avhenge av at de styrende evner å bidra til å heve levestandarden for folk flest i den arabiske verden. Da må de redusere arbeidsløsheten, bygge ut kommunikasjoner, vannforsyning og annen infrastruktur.

Vi kan skille mellom tre mulige hovedutfall i spørsmålet om hvilken retning det arabiske opprøret vil ta. Disse utfallene kan vi fortette i landnavnene Burma, Iran, Tyrkia:

1. Burma: Et mulig utfall kan være militærstyre slik vi blant annet kjenner det fra Burma. De militære overtok altså makten i Egypt da Mubarak ble tvunget til å gå av. Men dette er militære som sier de skal overlate styret til sivile så snart demokratiske valg kan avholdes, etter planen allerede i september 2011. Også i Tunisia sitter en overgangsregjering (sivil) i påvente av demokratiske valg. Noe liknende ser vi i opprørerdelen av borgerkrigens Libya. I begge land spiller de militære en betydelig rolle.

2. Iran: Et annet utfall kan være statsstyre basert på prester og religiøse lover, som i Iran. Et slikt styre består av fundamentalistiske, udemokratiske islamister som vil ha sharialover (se forklaring i høyrespalten) som grunnlag for statsstyret. I Vesten er det flere som frykter at den arabiske våren skal få et slikt utfall. I så fall vil araberne ha valgt det selv. Og nettopp det er demokratiets vesen, enten folk utenfor regionen liker resultatet eller ikke.

3. Tyrkia: Et tredje mulig utfall er et styre som kan likne på dagens tyrkiske styre der det moderat islamistiske Rettferdighets- og utviklingspartiet (AK) sitter ved makten under statsminister Erdogan. Her blir det skilt mellom stat og religion. Islam fungerer mer som en overbygning for statsstyret, ikke helt ulikt kristendommens rolle for kristeligdemokratiske partier. Slike finner vi i flere europeiske land, blant annet i Tyskland. Tyrkia har en høy stjerne i den arabiske verden. Landets og AK-partiets suksess − både politisk og økonomisk − i de ti siste årene kan ha positiv smitteeffekt også på den arabiske våren. Tyrkia har vist at det er mulig å kombinere islam og demokrati i en sekulær stat.

Den islamske innflytelsen på den arabiske grasrota er betydelig overalt. Islamisme sies å være den mest slagkraftige ideologi i dagens Midtøsten. Om denne blir moderert av sekulære krefter og avstandtaken til ensrettingen i det sjiamuslimske Iran, kan Tyrkia tjene som et verdifullt eksempel. Både i Tunisia og i Egypt har toneangivende krefter blant islamistene stått fram med ønsker om en sekulær stat. På den annen side bidrar det neppe til å lette overgangen at verdiskapingen i Tunisia og Egypt har sunket betydelig i de første månedene av 2011.