Fagstoff

Økonomiske partnere

Publisert: 28.05.2010, Oppdatert: 31.10.2013
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Euro-skulpturen i Frankfurt

Den norske økonomien er mer åpen enn økonomien i de fleste andre land. Eksporten vår utgjør rundt 40 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP), og importen nær 30 prosent. Norsk velferd er med andre ord sårbar og sterkt avhengig av hvordan det går i de landene vi handler mest med.

Det meste av den norske eksporten av varer og tjenester og investeringer i utlandet går til Vest-Europa. Rundt 80 prosent av eksporten går dit, og nær 70 prosent av importen kommer derfra. Samlet er EU Norges suverent viktigste handelspartner. Utviklingen i dette området er derfor særlig viktig for norsk velferd. Hvordan vil da den langvarige økonomiske krisen i Sør-Europa påvirke norsk eksport?

EFTA-flaggetNorge er med i EFTA sammen med Island, Sveits og Liechtenstein.  

 

Pacal Lamy, WTOWTO, Verdens handelsorganisasjon, er en global økonomisk organisasjon. Pascal Lamy er generaldirektør i WTO.   

 

OECD logoOECD er en økonomisk organisasjon hvor de fleste industriland i verden samarbeider. I dag har organisasjonen 34 medlemsland.   

I en tid med globalisering og der mye av den globale veksten skjer i Øst-Asia, er dette nye vekstområdet blitt viet stadig større oppmerksomhet også fra Norge. Dermed melder spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til styresett preget av korrupsjon eller omfattende brudd på menneskerettighetene, seg for fullt. Det er ikke overraskende at Norge – i likhet med de fleste andre vestlige land – har vært langt mer lavmælt i sin kritikk av det gigantiske Kina, med de mulighetene dette landet har for norsk næringsliv, enn av lille Burma (Myanmar).

Norge og mellomstatlige organisasjoner innenfor økonomi

Internasjonale mellomstatlige organisasjoner og avtaler danner mye av rammen rundt Norges økonomiske samkvem med utlandet. De viktigste mellomstatlige organisasjonene for økonomisk samkvem der Norge deltar, er WTO, OECD og EFTA, som først og fremst omfatter EØS-avtalen med EU. Faktisk er avtaleverket Norge har med EU, det største og viktigste internasjonale avtaleverket som Norge har, og EØS-avtalen er selve hovedpilaren i det. EFTA-organet ESA, som skal se til at medlemmene etterlever EØS-avtalen mellom EFTA og EU, har vist seg særdeles viktig de siste årene. Titt og ofte har ESA påpekt at norske, nasjonale politiske vedtak kan være i strid med EØS-avtalen.

WTO-avtaleverket (globalt) og EØS-avtalen (regional) har mange paralleller. Begge forplikter Norge til en mer åpen internasjonal handel, for eksempel ved å gi lettere adgang til det norske markedet. Det betyr at Norge plikter å gå inn for et friere økonomisk samkvem mellom medlemslandene, mer ensartede konkurransebetingelser og å gi mindre subsidier til eksport eller særskilte næringer innenlands. Begge avtalene viser hvordan tradisjonelle innenrikspolitiske spørsmål er blitt internasjonalisert. Det vil si at økonomiske forhold som tidligere var rent indre anliggender (for eksempel nasjonale subsidier), nå tas opp til drøfting i internasjonale fora. Den sentrale plassen som WTO- og EØS-avtalen har i det norske utenrikspolitiske ordskiftet, viser i tillegg hvordan økonomiske spørsmål har fått en større betydning i Norges utenrikspolitikk enn før. Den norske utenrikstjenesten bruker mer tid på økonomiske spørsmål enn tidligere, blant annet på å legge forholdene til rette for norske bedrifter som skal investere utenlands. Koblingen mellom økonomi og politikk kommer særlig sterkt fram ved viktige politikerbesøk til utlandet. Da følger ofte næringslivsutsendinger hakk i hæl.

 

I praksis setter både Norge og andre land innimellom åpenheten til side for å beskytte sitt eget næringsliv og arbeidsliv. Det skjer gjerne når det å følge regelverket går på tvers av andre mål. For eksempel blir det norske landbruket sterkt støttet ved subsidier og importvern (jf. distriktspolitikk). I WTO-forhandlinger viser både EU og Norge til landbrukets multifunksjonalitet som begrunnelse for å gi høy støtte til og verne om landbruket. Med multifunksjonalitet mener de at landbruk er langt mer enn matproduksjon alene. Landbruket bidrar også til å opprettholde kulturlandskap, til sysselsetting i distriktene og dermed til levende bygder, blir det sagt. Hvordan kan utenlandske matvareeksportører tolke denne politikken, og hvordan samsvarer dette med Norges ønske om mest mulig markedsadgang for fiskeprodukter?

Denne motsetningen åpenbarer ett av flere dilemmaer i norsk utenrikspolitikk: Hvordan skal norske myndigheter balansere mellom norske mål og internasjonale forpliktelser når det å følge det ene kan være i strid med det andre?

I en tid med skyhøy arbeidsledighet i mange vestlige land må man forvente at noen vil kreve mer beskyttelse av sitt eget næringsliv og sine egne arbeidsplasser. Noen tegn på dette har vi sett, men ikke i stor skala. Én grunn kan være at verdenshandelen er langt mer omspunnet med globale samarbeidsorganisasjoner enn ved forrige massearbeidsledighet i vestlige land.

Verdens handelsorganisasjon (WTO)

WTO-samarbeidet blir regnet for å være til stor fordel for små, åpne og eksportorienterte land. Deler av norsk økonomi kan likevel oppleve hardere tider som følge av de nye WTO-reglene: Jordbruksvarer er trukket inn i avtaleverket, og det innebærer en overgang fra importforbud til tollsatser. Dette stiller norsk jordbruk overfor sterkere konkurranse. Et importforbud hindrer at utenlandske varer slipper til på markedet. Men med tollregulering slipper de til dersom satsen ikke er for høy. Denne overgangen gjør det altså lettere for jordbruksvarer fra u-land å komme inn på det norske markedet. Økt konkurranse for jordbruket vil sannsynligvis føre til ytterligere nedlegging av gårdsbruk, men også billigere matvarer for forbrukerne. I det hele tatt vil den avtalte overgangen til tollbasert importvern (altså bort fra mer skjulte handelshindringer) synliggjøre det norske importvernet mer og gjøre det politisk vanskeligere å opprettholde. På den andre siden vil mange si at jordbruk bare er en svært liten del av den samlede norske økonomien, og at den nye avtalen gir Norge bedre beskyttelse mot påstander om ulovlig billigsalg (dumping) og lavere tollsatser for eksport til en rekke land. Som industriland hører Norge dessuten til de landene som har tjent mest på de nye WTO-avtalene.

På 2000-tallet har videreutviklingen av WTO-samarbeidet stått i stampe. Den såkalte "utviklingsrunden" (Doha-runden) der man skulle ta særlige hensyn til u-landenes ønsker om å eksportere landbruksvarer, står på stedet hvil. I denne situasjonen har det oppstått en tendens til å lage og utvide regionale avtaler – en regionalisering av internasjonal handel. Ett eksempel på denne utviklingen ser vi i forslaget om en regional, transatlantisk frihandelsavtale mellom USA og EU.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD)

Som medlem av OECD deltar Norge i en organisasjon som omfatter så å si alle i-land og nesten bare dem (Chile, Mexico, Sør-Korea og Tyrkia er kommet med). OECD har dermed lenge vært en relativt ensartet gruppe av land, som imidlertid har åpnet seg mer i seinere år. I tråd med den kraftige forskyvningen av det økonomiske tyngdepunktet i verden er en del land utenfor blitt nøkkelpartnere for organisasjonen: Brasil, India, Indonesia, Kina og Sør-Afrika. Akkurat som G20-forumet har måttet ta innover seg de nye økonomiske forholdene i verden, har OECD også måttet gjøre det. I tillegg til landene nevnt over samarbeider organisasjonen også med flere titalls andre land.

Årlig gjennomgår OECD de enkelte medlemslandenes økonomiske politikk og gir dem råd ut fra de vurderingene som er gjort. De fleste regjeringene legger vekt på rådene som kommer fra OECD. Lederen for den siste norske maktutredningen kaller dette "ideologisk standardisering av styringsmodeller og løsninger". Norske politiske aktører har også kunnet bruke anbefalinger fra OECD (og en del andre organisasjoner) som brekkstang for å få gjennomslag for sine synspunkter i den nasjonale politikken.

Europeisk økonomisk samarbeidsområde (EØS)

EØS-avtalen gir Norge adgang til EUs indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Mange betrakter EØS-avtalen nærmest som et økonomisk medlemskap i EU, selv om fiske- og landbruksvarer delvis er holdt utenfor. Avtaleverket med EU innebærer også utstrakt samarbeid mellom EU- og EFTA-landene på en rekke andre områder, for eksempel justis, sikkerhetspolitikk, utdanning og forskning.

I Norge har tilhengere av norsk medlemskap i EU argumentert med at EØS-avtalen vil være et usikkert økonomisk fundament i en tid hvor markedsadgang betyr så mye for landene. De viser til at mye av velferden vår er basert på handelen med EU-land, og at det derfor er det viktig å være med innenfor og derfra påvirke utformingen av nye lover og direktiver. Likevel synes mange EU-tilhengere å være glade for EØS-avtalen ut fra filosofien om at "noe er bedre enn ingenting".

Motstanderne viser gjerne til at det har gått godt økonomisk for Norge de siste par tiårene, tross dystre spådommer fra tilhengerne etter velgernes nei i 1994. En del motstandere av EU er for EØS-avtalen fordi de mener den sikrer oss tilstrekkelig og stabilt økonomisk gjennom markedsadgang uten at vi dermed blir bundet til å gå med i EUs planlagte økonomiske union. Noen mener at virkemidlene våre i den økonomiske politikken ville blitt sterkt innsnevret om vi var medlem. Norsk økonomi er basert på naturressurser, noe som er særegent for et i-land, og det gir oss noen andre interesser enn EU-landene. Derfor er ikke Norge tjent med EU-medlemskap, blir det sagt.

Hovedtrekkene i EØS-avtalen står ved lag og omfatter 3 EFTA-land pluss 28 EU-land – i overkant av 500 millioner innbyggere. På EU-siden har avtalen med andre ord blitt geografisk utvidet siden 1993, fra 12 til 28 land. Det har den også blitt når det gjelder nye lover og direktiver. Hvordan må Norge så forholde seg til nye lover og direktiver i EU-samarbeidet? Ifølge avtalen har Norge rett til å reservere seg mot nye direktiver som vi mener går mot våre interesser. Det kan vi gjøre fordi avtalen er en vanlig mellomstatlig avtale uten overnasjonale organer. Men vi kan ikke hindre direktiver i å tre i kraft innenfor EU. Hver gang en ny avtale eller rettsakt fra EU vil medføre nye viktige forpliktelser for Norge, må Stortinget gi samtykke til det. Fram til 2011 har Stortinget votert over 287 slike EU-saker; 265 av dem er vedtatt enstemmig, og de siste 22 i all hovedsak med et bredt flertall. Av de over 6000 nye EU-rettsaktene som løpende er tatt inn i EØS-avtalen fram til 2011, har det bare i 17 saker vært forslag om å bruke reservasjonsretten. Så langt er dette ennå ikke gjort i praksis.

EU-kritikerne er skeptiske til hvorvidt regjeringen vil bruke denne reservasjonsretten. De mener regjeringen føyer seg altfor lett i frykt for problemer med EØS-avtalen. I Norge har det flere ganger vært kraftig diskusjon om iverksettingen av nye EU-direktiver, som gassdirektivet, matsminkedirektivet, datalagringsdirektivet og postdirektivet. Postdirektivet er så langt det eneste der regjeringen har varslet EU om at den kan komme til å benytte reservasjonsretten.

Uansett er det klart at avtaleverket med EU og EØS-avtalen har medført at norsk samfunnsliv i stor grad har tilpasset seg regelverk, produktstandarder og andre krav i EU. I forbindelse med finanskrisen dukket det opp spørsmål om Norge skal kunne ha bedre garantiordninger for bankinnskudd enn EU-landene. Kan det virke konkurransevridende? Helt klart er det også at debatten om Norge som annerledesland, utenforland og foregangsland vil fortsette også i årene som kommer. Med den dype økonomiske krisen i mange EU-land som bakteppe – først med finanskrisen fra 2008, deretter med eurokrisen fra 2010 – synes EU-motstanden i Norge å være større enn på lang tid. Vi klarer oss bedre utenfor, synes omkvedet å være.

Relatert innhold

Generelt