Fagstoff

Norge i verdensøkonomien

Publisert: 28.05.2010, Oppdatert: 16.12.2015
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Oslo Børs

Særlig gjennom de siste 60–70 årene er industrilandene blitt stadig mer avhengige av hverandre, etter hvert også langt flere land. Deres politiske og økonomiske skjebne er blitt mer integrert i hverandre. Det som skjer i ett land, får fort virkninger i andre land – og motsatt og ofte brer virkningene seg over store avstander. Ikke minst gjelder dette for Norge. Når vi måler eksportens andel av bruttonasjonalproduktet (BNP), finner vi at Norge har en mer enn vanlig åpen økonomi. Vi er med andre ord sterkt avhengig av å få tilgang til andre lands markeder for å få avsatt det vi produserer.

Asiatisk kokk serverer sjømat til gjester ved en disk. I bakgrunnen folk som spiser og en stor tegning av et vikingskip. Foto.Eksport av norsk sjømatEksporten av sjømat til Asia øker kraftig. I Singapore arrangeres det årlig norske sjømatmiddager.    

 

Oljeplattform til havs. Foto.Olje og gass står for mellom 40 og 50 prosent av Norges eksportinntekter. Troll A-plattformen på Troll-feltet utenfor Bergen produserer gass nok til ti millioner husstander i Europa.   

 

Skjerm og bordoppstilling for videokonferanse. FotoDet norske firmaet Tandberg ASA utviklet et videokonferanserom. Vinteren 2010 ble konseptet og selskapet kjøpt opp av amerikanske Cisco. Norske IT-selskaper er generelt høyt vurdert av utenlandsk kapital.     

Allerede rundt år 1900 utgjorde eksportinntektene om lag 30 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Mengden av og intensiteten i grensekryssende bevegelser – også de økonomiske – er imidlertid høyere i dag enn noensinne. I de siste par tiårene har eksportandelen av BNP ligget mellom 35 og 49 prosent årlig, i snitt rundt 40 prosent.

Den norske eksporten har vært og er fremdeles sterkt basert på naturressurser: Fisk, mineraler, metaller, tømmer, olje og gass utgjør mye av ryggraden for norsk eksport sammen med de store vannressursene (jf. kraftkrevende industri). Mer enn det som er vanlig for industriland, er eksportinntektene våre derfor bundet av prisutviklingen på råvarer, særlig olje og gass. Som et lite land med et lite hjemmemarked er Norge mer avhengig av eksport enn de fleste andre land. Den norske velferden henger med andre ord nøye sammen med et utstrakt økonomisk samkvem med andre land.

Med store overskudd på statsbudsjettet, som eier av verdens største statlige fond («Oljefondet»), ingen statlig gjeld og lav arbeidsløshet er Norge i dag bedre stilt enn de aller fleste land. Likevel viser den globale finanskrisen fra høsten 2008 og den seinere eurokrisen at selv Norge med sin «sunne økonomi» kan få store problemer når verden rundt opplever nedgangstider. Vi ser i dag at Norges økonomi er utsatt, og at vi også kan oppleve nedgangstider i samspill med resten av verden.

Den pågående forskyvningen av tyngdepunktet i verdensøkonomien til folkerike Øst-Asia gjør det også naturlig å spørre hvordan periferilandet Norge vil klare seg. Hvor skal vi i framtiden hente valutainntekter fra?

Økonomiske strømmer til og fra Norge

Gjennom de siste par tiårene har «butikken» Norge gått svært godt. Mye av forklaringen ligger i olje og gass, som siden 1980 årlig har stått for 40–50 prosent av eksportinntektene. Norge er en av verdens større eksportører av olje og gass. Samtidig er norsk leverandørindustri til petroleumsvirksomhet blitt verdensledende. Har vi gjort oss for avhengige av denne virksomheten? I 2015 har olje- og gassvirksomheten gått ned, og mange arbeidsplasser har gått tapt. Norge er kanskje i ferd med å innse at det ikke er mulig å lene seg på olje- og gassinntekter for alltid.

Til i-land å være er den norske eksporten ualminnelig sterkt preget også av andre naturressurser. Denne sammensetningen av eksporten har vært til stor fordel for Norge i seinere år. Samtidig som vi har fått gode priser for eksportvarene våre, har vi kunnet kjøpe billige importvarer (tekstiler, lette industrivarer m.m.) fra lavkostland som Kina. Norge har derfor lenge hatt et særdeles gunstig bytteforhold med utlandet.

Handel er ikke den eneste måten et land kan skaffe seg valutainntekter på. En annen måte er å investere kapital i utlandet og framskaffe overskudd av denne. Når Telenor investerer milliarder i mobiltelefoni i Pakistan, Burma og andre land, kan også det gi norske inntekter. Det samme gjelder når Statoil investerer store milliardbeløp i olje- og gassutvinning i blant annet Angola og USA. For mange norske transnasjonale selskaper er utenlandsvirksomheten blitt relativt mer betydningsfull enn den virksomheten som er rettet mot det norske markedet. Da er det også blitt viktige innslag i det utenrikspolitiske ordskiftet hvordan norske selskaper «oppfører seg» i andre land. Opererer de i tråd med de verdiene og holdningene som norske myndigheter ønsker å fremme internasjonalt? Hvilke arbeidsforhold opererer de med? Hvilken type selskaper og virksomheter investerer de i? Og hvordan forholder de seg til korrupsjonskultur og skattelovgivning der de driver? Eksempelvis må Oljefondet operere etter retningslinjer fra sitt etiske råd når det skal investere.

Men det går også en kapitalstrøm fra utlandet til Norge når selskaper fra andre land investerer i virksomhet i Norge. Det kan gi flere arbeidsplasser og større skatteinntekter her til lands. Men etablerer de ny eller kjøper de opp eksisterende virksomhet? Er motivet å «slakte» en konkurrent eller på en billig måte få hånd om ny teknologi eller et gunstig varemerke, eller skjer det ut fra et ønske om å etablere seg langsiktig i Norge? Mange transnasjonale selskaper klarer gjennom internprising mellom datterselskaper innenfor samme konsern å redusere sin samlede skatt betydelig. Gjennom slik prising kan skatt hentes ut i land med lave skatter selv om inntektene kan ha blitt skapt i høyskatteland. For eksempel betalte fem store transnasjonale selskaper med over seks milliarder kroner i omsetning i Norge i 2011 bare ti millioner kroner i skatt til den norske stat. 

 

Relatert innhold

Generelt