Fagstoff

Vekstområder

Publisert: 29.09.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Bank of China, Hong Kong

Er det alle u-land som produserer og eksporterer mer industrivarer enn før? Nei, mye av økningen faller på noen relativt få land som på få tiår har vokst fram som en egen gruppe land innenfor u-landsgruppen − de nyindustrialiserte landene.

De nyindustrialiserte landene er geografisk konsentrert til

  • Øst-Asia: Sør-Korea, Taiwan, Hongkong og Singapore har fått følge av Indonesia, Thailand og Malaysia. Og Filippinene og Vietnam synes å følge etter. Mest iøynefallende har den økonomiske veksten vært i Kina, især i kystprovinser. Veksten der har vært enorm – årlig mellom 8 og 10 % økning i BNP helt siden slutten av 1970-årene.
  • Deler av Latin-Amerika: Mexico, Argentina, Brasil og Chile

 

Landgruppenes del av befolkningen. Illustrasjon.Landgruppenes del av befolkningen
Opphavsmann: Ivar Windheim
 
Mye av industrialiseringen i u-landene er preget av enkle industrivarer. Store selskaper i i-land legger produksjon av stål, bildeler, elektriske forbruksvarer, klær osv. til andre land, gjerne gjennom datterselskaper. Denne produksjonen er ofte preget av billig arbeidskraft som trenger relativt begrensede ferdigheter for å utføre arbeidsoperasjonene. Til slutt blir mye av produksjonen eksportert til i-land. Imidlertid blir det også produsert en del spissprodukter (høyteknologiprodukter), for eksempel kompliserte elektroniske produkter og annet. Videre er flytting av forurensende industri, for eksempel stålindustri og kjemisk industri, til u-land en viktig side ved industrialiseringsprosessen der.

Er de skisserte endringene og framveksten av nyindustrialiserte land tegn på at den internasjonale arbeidsdelingen mellom land er i ferd med å bli endret? Noen vil si ja, mens andre vil si at endringene ikke er så omfattende, blant annet fordi så mange land i sør faller utenfor. Hvis vi trekker inn handelen med tjenester, som blir stadig viktigere innenfor verdenshandelen, ser vi at u-landenes andel av verdenshandelen ikke har steget mye i de siste årene.

Inntektsgruppenes Brutto nasjonalprodukt. Illustrasjon.Inntektsgruppenes-BNP
Forfatter: Ukjent
 
Dessuten er de mest framgangsrike nyindustrialiserte landene svært avhengige av fordelaktig markedsadgang i nord. Denne fordelen blir nå kraftig angrepet fra ulike grupper i i-land. Industribedrifter som har problemer i konkurransen med de nyindustrialiserte landene, har forsterket sine krav om tiltak som kan beskytte dem mot konkurransen. Blir kravene innfridd, får de nyindustrialiserte landene trolig problemer både med eksporten og med den videre industrialiseringen. Når finanskrisen (fra 2008) gjør at millioner av arbeidsplasser går tapt i mange land, er det mange som frykter for markedsadgangen på verdens eksportmarkeder. Et annet problem for mange av de nyindustrialiserte landene er at de lenge har drevet rovdrift på naturressursene. I framtiden må derfor etter alt å dømme en langt større del av inntektene gå til å rydde opp i miljøet.


Det nye vekstområdet: vekst, krise og ny vekst

Hvorfor har Øst- og Sørøst-Asia siden 1970-årene hatt så sterk økonomisk vekst? Svaret på dette spørsmålet vil kunne påvirke andre u-lands valg av strategi for utvikling. For en så stor gruppe av land vil svaret måtte variere fra land til land. Nasjonale særtrekk spiller derfor en betydelig rolle. Med større eller mindre gyldighet for de enkelte land, er noen vanlige momenter likevel:

  • Det har vært nyttig å ha Japan som motor for veksten. Vekst i ett område eller land har kunnet forplante seg videre til nye områder.
  • Drahjelp fra USA - investeringer, overføring av teknologi og begunstiget adgang til det amerikanske markedet - for at de østasiatiske landene skulle være med på å demme opp mot det som ble sett på som verdenskommunismens ekspansjon. I de siste par tiårene har storstilt import til USA og tilsvarende store underskudd på den amerikanske handelsbalansen ytterligere bidratt til veksten i Øst-Asia, især i Kina.
  • Noen har vist til tradisjonelle verdier i Øst-Asia, som arbeidsomhet, lojalitet og selvforbedring gjennom utdanning. Et slikt verdisett er gunstig for vekst.
  • Langt mer av verdiskapningen − bruttonasjonalproduktet − er blitt spart og investert enn tilfellet har vært i "gamle" industriland. Gjennom de siste tiårene har Kina ved storstilt eksport opparbeidet seg mer enn 2000 milliarder dollar i reserver. I stor grad er pengene blitt spart og investert i amerikanske statsverdipapirer.
  • Mange stater har vært aktive med blant annet omfattende jordreformer og sosial fordelingspolitikk. Autoritære styresmakter har søkt oppslutning og politisk stabilitet ikke bare ved å vise geværer, men også ved å dele og fordele. Oppbygging av kompetanse i befolkningen (utdanning) og statlig industrireisning (men ofte ikke langsiktig statlig eierskap) i nært samarbeid med næringslivet er andre kjennetegn på den aktive staten.
  • Overfor utlandet har den aktive staten betydd oppbygging av et hjemmemarked og beskyttelse mot utenlandske konkurrenter i barndommen for nye industrier. Ikke helt uten grunn har utlandet klagd på en viss ugjennomtrengelighet for eksport til det østasiatiske markedet. På andre områder har det vært en liberalisering og åpning.

Hvordan henger disse vekstfaktorene sammen med den Asiakrisen som rullet over de samme landene fra sommeren 1997? Utenlandske investorer trakk da plutselig ut store mengder kortsiktig kapital fra markedene i Øst-Asia. Verdien på asiatiske valutaer sank som en stein i løpet av kort tid. Dermed var først Øst-Asias finanskrise et faktum, dernest en voldsom nedgang i produksjonen. Og nærmest over natten mistet store befolkningsgrupper fundamentet for sine liv. Sosial og økonomisk uro førte etter hvert til politisk uro.

Krisen forplantet seg deretter til både Russland og Brasil, og mange fryktet at den skulle spre seg enda videre. Asiakrisen er for lengst overstått, og både de asiatiske landene selv og resten av det internasjonale samfunnet er blitt flere erfaringer rikere. Som en ytre faktor for krisen er Det internasjonale pengefondetDet internasjonale pengefondet (International Monetary Fund – IMF) er en organisasjon med 185 medlemsland. Pengefondet jobber for å fremme internasjonalt pengesamarbeid, ordnede valutaforhold, stabil økonomisk vekst og høy sysselsetting, og det yter finansiell bistand til fattige land. Pengefondet har blitt kritisert for å presse på for at land som får bistand, skal utvikle et markedsøkonomisk system. blitt sterkt kritisert både for å ha presset de østasiatiske landene til å liberalisere pengeoverføringer litt for raskt og for å ha gitt dårlige råd da krisen først var der. I etterkant av krisen har mange derfor vist til et behov for å etablere en "ny, global finansarkitektur" og for bedre å regulere kortsiktige, ofte spekulative, kapitalbevegelser. Landene selv er blitt kritisert for en bobleøkonomi med omfattende eiendomsspekulasjon, for dårlig lovverk for bank- og finanssektoren og mangelfulle muligheter for kreditorer til å få innsikt i regnskaper.

Finanskrisen fra 2008 er mer omfattende og går dypere; den blir regnet som den første globale finanskrisen. Med enda større styrke blir det nå - fra de fleste av stormaktene i verden - ropt på en ny global finansarkitektur og mer statlig innblanding i finanssektoren. Når G20G20 er en gruppe med 19 land i tillegg til EU. Den arbeider for utvidet samarbeid og rådgivning mellom landene når det gjelder spørsmål knyttet til internasjonal økonomi. Inkludert i G20 er også de åtte medlemslandene i G8. I tillegg til de rike industrilandene er utviklingsland også med her. Medlemmer: EU, Argentina, Australia, Brasil, Canada, Frankrike, India, Indonesia, Italia, Japan, Kina, Mexico, Russland, Sør-Afrika, Sør-Korea, Tyrkia, Tyskland, Storbritannia, USA.-forumet i 2009 synes å være viktigere enn G8G8 er en koalisjon, eller samarbeidsgruppe, som består av de åtte ledende industrinasjonene i verden – Frankrike, Japan, Tyskland, Storbritannia, USA, Italia, Canada og Russland. I tillegg møter EU som fast representant på G8s toppmøter. Toppmøtene holdes med statsoverhodene og andre politikere fra landene, og man diskuterer økonomi og politikk., er det et tegn på global maktforskyvning og på at flere u-land veier tungt i verdensøkonomien.

Landene i Øst-Asia hentet seg forholdsvis raskt inn etter krisen på 1990-tallet. Det kom politiske endringer i flere av landene. Mange mener derfor fortsatt at det økonomiske tyngdepunktet i verden er i ferd med å forskyve seg fra områdene rundt Atlanterhavet til områdene rundt Stillehavet. Den voldsomme og langvarige veksten i Kina underbygger et slikt synspunkt.

 

Relatert innhold