Fagstoff

Konstruksjonistiske analysemodeller

Publisert: 20.09.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Norsk kultur?

Våre oppfatninger av verden omkring oss, ofte kalt verdensbildet, flyter ikke fritt i luften. Vi blir påvirket av mennesker omkring oss fra livets begynnelse: foreldre, søsken, venner og mange andre. Også medier og pågående diskurser i samfunnet påvirker oss. På denne måten kan en hevde at vi får del i en kulturarv.

Sosialisering

Denne kulturarven er en konstruksjon som vi får del i gjennom sosialisering – en prosess der vi lærer sosiale og kulturelle normer og verdier gjennom å gå inn i sosiale roller og samhandling med andre individer. Gjennom sosialisering lærer vi å fungere som mennesker i et samfunn, vi lærer hvilke regler og verdier vi må forholde oss til og hva som forventes av oss.

Sosialiseringen er ikke en passiv prosess der vi bare overtar hva andre tenker og mener. Vi lager våre egne bilder og skaper våre livsfortellinger ut fra det vi opplever og erfarer – vi konstruerer vårt eget meningsunivers.

Produksjon av mening

Dersom vi anvender en sosialkonstruksjonistisk tilnærming til kommunikasjon, vil vi hevde at produksjonen av mening også avhenger av det samfunnet vi er en del av. («Sosial» innebærer relasjoner til en gruppe mennesker.) Individer kan bare skape mening i sin verden i samspill med andre i et sosialt fellesskap1. Og uten kontekst fins heller ikke tekst.

Når vi lærer å tilskrive omtrent samme mening til tegnene: objekter, ord og hendelser, er det fordi våre utsagn og handlinger møter andres. Meninger blir ikke til i et tomrom. Uten at vi møter andre, kan vi ikke bli enige om hva tegn, ord og begreper skal bety. Konstruksjonen av mening er derfor en stadig pågående prosess; meninger skapes og nyskapes av mennesker i et sosialt nettverk. Det er det som ligger i uttrykket «vi forhandler» mening.

Sosialpsykologen Kenneth Gergen peker på at en sentral betingelse for at vi skal lære å tilskrive ord og handlinger mening, er at de ulike mulighetene for mening blir bekreftet eller avkreftet gjennom oppfølgende handling.

Eksempel
Dersom du sier: «Nå går det over stokk og stein», kan jeg reagere med å se spørrende på deg, og på den måten vise at jeg ikke skjønner hva du mener. Eller jeg kan tillegge utsagnet forskjellige meninger ved å gi ulik oppfølging slik som: «Ja, det er ikke grenser for hva de kan finne på», eller «Nå synes jeg du overdriver», eller «Hva har du med det?» eller «Ja, denne stien var forskrekkelig humpet». Konteksten eller selve situasjonen som utsagnet blir brukt i, vil også gi en nøkkel til tolkning.

For at ord, uttrykk og handlinger skal få mening, er det altså nødvendig at en eller annen følger opp min ytring eller handling og gi den en funksjon innenfor relasjonen mellom oss. Den oppfølgende handling skaper og innsnevrer meningsmulighetene, dvs. bekrefter eller avkrefter meningsmulighetene. Mening skapes ved at andre muligheter for tolkning avskjæres.

Dersom utsagnene ikke blir fulgt opp, blir de stående isolert, og kanskje oppfattet som tøv og usammenhengende tale. Meninger forhandles fortløpende i et livslangt pingpongspill…

Vi ser at det vi i dette læreverket har kalt det dynamiske kulturbegrep ligger nær opp til konstruksjonismen. Vi sa i innledningen til KK1, der vi beskrev dette begrepet, at «kultur er vår stadige nyfortolkning av situasjonen i møte med andre». Vi brukte også et annet uttrykk: «Jeg blir til i møte med deg». Vi skaper hele tiden våre livsfortellinger i møtet med andre. Vi er konstruktører av vårt eget liv, kanskje uten at vi tenker så nøye over det.

Repeter

Det dynamiske kulturbegrepet 

 

 

Oppgave

Bruk den konstruksjonistiske analysemodellen til å forklare hvordan du «konstruerer» dine meninger om følgende begreper:

1. Politikerforakt 2. Palestina 3. Homofilt ekteskap 4. Barnehagepersonell 5. Amerikansk film 6. Surrogatmor

Er disse begrepene verdiladet eller ikke? Hvilke verdier konstruerer du? Kan det være ulike meninger om disse verdiene? Konkretiser!