Fagstoff

Likevel krig? Konflikthåndtering: tiltak på kort sikt

Publisert: 16.06.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Krig og fred

Til tross for flere fredsstrategier griper likevel noen til våpen for å avgjøre en konflikt. Skal det internasjonale samfunnet da bry seg, kanskje ved å blande seg inn i en stats indre anliggender? Eller skal en krig bare få gå sin gang og dø ut av seg selv? Hvilket ansvar har omverdenen når en statsmakt forbryter seg vedvarende og systematisk mot egne innbyggeres menneskerettigheter? Spørsmålene er reist gjentatte ganger i situasjoner med farlige konflikter. Men noe kan vel det internasjonale samfunnet gjøre før en konflikt når så langt som til krigens stadium?

Konfliktforebygging, diplomatiske initiativ – mekling

I de fleste konflikter kommer en tredje part før eller siden inn som mekler mellom konfliktpartene. Kanskje overvåker denne internasjonale tredjeparten bare en spent situasjon og driver tidlig varsling til dem det kan angå. For å hindre farlige konflikter i å bli full krig driver FN, sammen med en rekke aktører og enkeltstater, også ikke-statlige organisasjoner, forebyggende arbeid. For eksempel har Norge de siste par tiårene skaffet seg ry som mekler og tilrettelegger i vanskelige konflikter – i Midtøsten og i borgerkrigene i Colombia, Filippinene, Guatemala, Nepal, Sri Lanka og Sudan. Aktører utenfor en konflikt kan få konfliktpartene til å åpne øynene opp for felles interesser og det som forener, istedenfor det som skiller, og kanskje også begynne å samtale med hverandre. Bidragene spenner fra det å være tilrettelegger, passiv budbringer og en som tilbyr et hemmelig møtested for samtaler, til aktivt å komme med fredsforslag, mekle og skyve på partene. Norges rolle i konflikten mellom Israel og palestinerne kan være et eksempel på det første, mens USA under Dayton-forhandlingene om fred i Bosnia utgjorde et eksempel på det andre.

Enda mer aktivt blir det når en tredje part presser, lokker eller truer en eller flere parter i konflikt. Hvert år avgjør også Den internasjonale domstolen en rekke konflikter mellom stater. Men da er landene på forhånd blitt enige om å rette seg etter vedtaket i domstolen. Andre initiativer i denne kategorien finner vi i våpen- og inspeksjonsgrupper utsendt av FN eller i enkeltpersoner eller kommisjoner med oppdrag om å innhente så omfattende og pålitelig informasjon som mulig fra et konfliktområde. Dersom krig likevel bryter ut, dukker gjerne spørsmål opp: Har det internasjonale samfunnet prøvd nok? Er det lagt nok press på partene enten i form av gulrot eller kjepp?

Konfliktløsning – internasjonale fredsoperasjoner

Dette er tiltak som blir satt inn etter at omfattende våpenbruk og overgrep er et faktum. I noen tilfeller har land på egen hånd sendt militære styrker inn i naboland for å bringe redselsregimer der til opphør. Tanzania gjorde det i Uganda i 1978, og Vietnam gikk inn og veltet Pol PotPol Pot (1928–1998) var kambodsjansk politiker. Han var kommunist og leder for Røde Khmer (det kambodsjanske kommunistpartis væpnede styker) mellom 1975 og 1979. Han ville gjennomføre en drastisk kommunistisk revolusjon, og bybefolkningen ble plassert i arbeidskollektiver på landsbygda. Dette førte til massedød på grunn overanstrengelse og sykdom. I arbeidskollektivene var det 12–15 timers arbeidsdag og lite mat. Folk med tilknytning til det gamle styret i Kambodsja ble likvidert. Det er anslått at mellom 1,5 og 2,5 millioner mennesker døde som følge av Pol Pots styre som varte i 44 måneder. Pol Pot ble dømt til døden for folkemord, men fortsatte i skjul som leder av geriljahæren utover på 1980-tallet.-regimet i nabolandet Kambodsja i 1979 der 1–2 millioner mennesker døde under fire år med Pol Pot-styret. Tanken om at omverdenen kan gripe inn ved massive overgrep i et land, har fått ny og mer omfattende tilslutning i de siste årene, men nå som konflikthåndtering i regi av FN og andre internasjonale organisasjoner. Særlig er tenkningen forbundet med ikke-militære midler, som bruk av humanitære hjelpeorganisasjoner, men også med større bruk av kraftfulle militære midler – innimellom omtalt som humanitær intervensjon. NATO-operasjonen i Libya i 2011 med FN-mandat i ryggen ble igangsatt ut fra humanitære motiver og hensyn til menneskerettighetene, ble det sagt. Også under Irak-krigen i 2003 var dette et framtredende amerikansk argument for å gå til krig. Men hvor sikker kan det internasjonale samfunnet være på at en intervensjon virkelig skjer ut fra aktverdige humanitære hensyn og ikke ut fra påskudd som skal dekke over mindre aktverdige egeninteresser?

FN understreker imidlertid at militær inngripen ikke alene kan løse de politiske og sosiale motsetningene som ofte ligger til grunn for en krig. Da må det gjerne et bredere spekter av virkemidler til, som politiske virkemidler, med forhandlinger mellom involverte parter, og økonomiske virkemidler, som utviklingstiltak. Men å få stopp på ødeleggende krigshandlinger vil ofte være et viktig første skritt. Tidlig inngripen i en væpnet konflikt kan forhindre at en krig fester et jerngrep om et samfunn i mange år. Frankrikes raske inngripen i konflikten i Mali i 2013 og seinere med oppfølging fra FN-styrker kan man se på som en vellykket brannslukking.

I farvannet mellom krig og fred er tidlig varsling blitt viktig for å forutse og forebygge stridigheter og stanse konflikter i emning – og i alle fall før krigens glør slår ut i flammer. Slik forebygging kan blant annet passe på at grupper leverer fra seg våpen og ikke bygger seg militært opp i det skjulte. Hvis det likevel bryter ut krig, er det altså viktig at det internasjonale samfunnet kommer inn så raskt som mulig for å hindre en krig i å spre seg eller bli trappet opp. Får krig, uforsonlighet og bitre følelser først feste seg, og får sivile styringsapparat falle helt sammen, er det mye vanskeligere å gjenopprette freden. Erfaringer tilsier at fredsinnsats under og etter en krig vil koste det mangedobbelte. Med ettertidens klarsyn kan vi spørre om det hadde blitt noen krig i Irak eller Afghanistan om de vestlige landene hadde brukt bare en del av de pengene de brukte på krigen, til økonomisk hjelp i årene forut isteden.

Et annet alternativ – uten å gå direkte inn i et konfliktområde finner vi i økonomiske sanksjoner slik vi har sett overfor Irak i årene fram mot 2003 og i Iran nå. Dette er et tiltak som må virke over en viss tid, og det er alltid en vanskelig avveining. Økonomiske sanksjoner kan for eksempel komme til å ramme de fattigste hardest – og ikke de styrende som man tenkte å ramme.

Krige fra seg?

Noen vil regne det som et alternativ at konfliktpartene får gjøre opp på egen hånd, at de får rase fra seg og enten ødelegge eller utmatte en eller begge partene. Det var dette som skjedde på Sri Lanka i 2009 da regjeringshæren nedkjempet og nærmest utslettet Tamiltigrene. Andre vil begrense seg til å mene at partene må få "kriget fra seg litt", slik at de lettere kan innse kostnadene ved krig. Men hvem er tjent med den "fattigdomsbomben" og kriminalitetsøkningen som uvilkårlig blir krigens resultat? Den moderne krigen kan nemlig være svært ødeleggende, selv om den "bare" og i hovedsak utspiller seg som borgerkrig. Med lettere tilførsel av penger, soldater og våpen utenfra varer borgerkriger i dag lenger enn før. Dessuten ser vi at krig i ett land lett smitter over på omliggende land, blant annet med økt ustabilitet, økonomisk nedtur og store flyktningestrømmer som resultat. Vi snakker gjerne om borgerkrigers grenseoverskridende virkninger. En annen virkning kan være at borgerkrigsområder skaper lommer av lovløshet og dermed ofte fungerer som brohoder for ulovlige internasjonale strømmer, blant annet av narkotika.

Relatert innhold