Fagstoff

Langsiktige strategier for å oppnå fred

Publisert: 29.09.2010, Oppdatert: 31.10.2013
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Fred

Konflikter kan ha mange forskjellige og sammensatte årsaker, og land er forskjellige. Derfor varierer ofte synet på hva som kan føre til fred, altså strategien for å oppnå fred. Hvordan går det internasjonale samfunnet fram for å løse eller bilegge konflikter og fremme samarbeid? Hvordan vektlegges langsiktighet og kortsiktighet i arbeidet? Politikere, fagfolk og andre favoriserer kanskje forskjellige fredsstrategier og har gjerne ulike tidsperspektiver på hvor lang tid det kan ta å oppnå varig fred.

Det synes å råde bred enighet om at uten utvikling blir det ingen fred, og uten fred blir det ingen utvikling. I FN heter det at sosial utvikling og rettferd er ufravikelig nødvendig for å kunne oppnå og opprettholde fred og sikkerhet både innenfor og mellom stater. På den andre siden kan utvikling og rettferd ikke oppnås når krigshandlinger pågår, fred og sikkerhet mangler og menneskerettigheter ikke blir respektert. Et slikt syn innebærer større langsiktighet, mer bruk av sivile virkemidler og mindre bruk av militære i forsøk på å opprettholde, skape og gjenopprette fred. De fleste av dagens kriger foregår i verdens fattigste land.

Internasjonalt avtaleverk – folkerett

Etter dette synet bygges fred mellom landene ved å binde opp statene, også stormaktene, i et finmasket nett av internasjonale organisasjoner og avtaler. Gjennom dem forplikter statene seg til å etterleve avtalte kjøreregler. Og skulle en av dem likevel forstyrre freden, er tanken at de andre statene vil gå sammen om tiltak mot fredsforstyrreren (kollektiv sikkerhet). For selv om det i FN-pakten heter at krig er forbudt, er forbudet ikke fullstendig. Pakten åpner for å gå til krig i selvforsvar etter forutgående væpnet angrep eller etter klarsignal fra Sikkerhetsrådet i FN for å stoppe en stat som truer den internasjonale freden.

Samtidig rommer internasjonalt avtaleverk dilemmaer. Det er nemlig ikke alltid entydig. I et spørsmål om inngripen i en konflikt vil noen stater vektlegge statenes rettigheter og statenes rett til ikke-innblanding. Andre vil være opptatt av menneskerettigheter, altså individers rettigheter. Dilemmaet går som en rød tråd gjennom mye av det som skjer i FNs sikkerhetsråd

God samfunnsorden og godt styresett

Hvert enkelt land må skape betingelser for en varig fred, slik at ingen grupper kan få gjennomslag for sine krav bare ved å bruke våpen. Kort og godt henger dette sammen med samfunnets politiske og økonomiske indre organisering. Demokrati, rettsstat, etterlevelse av menneskerettighetene og en viss rettferdighet i fordelingen av samfunnsgodene vil kunne ses som fredsskapende. Tillit, åpenhet og stor forståelse mellom samfunnsgruppene er også viktig for å redusere konfliktpotensialet i et samfunn. Som argument for dette synet er det vanlig å peke på at demokratier og velferdssamfunn verken kriger mot hverandre eller mot seg selv (borgerkrig). Lavt konfliktnivå mellom samfunnsgruppene i et land er et viktig grunnlag for at dette landet ikke skal bli en fredsforstyrrer. Når det er bygget opp en kultur for å løse konflikter med fredelige midler, vil dette også redusere spenningsnivået.

Stadig bredere kontaktflater mellom landene

Omfattende internasjonal handel og investeringer – især i nord – skaper velstand og gjensidig avhengighet mellom landene. Dermed blir omkostningene ved å gå til krig svært mye høyere. Når store deler av velstanden i et land er basert på internasjonal handel og utenlandsinvesteringer, går dette landet svært nødig til krig. Kan det fredelige forholdet mellom de vestlige landene de siste tiårene ses som en bekreftelse på at denne strategien virker? Den europeiske union (EU) ble tildelt Nobels fredspris i 2012 blant annet begrunnet med at unionen og forløpere til denne hadde spunnet et samarbeidsnettverk og stadig utvidet kontaktflaten mellom tidligere historiske fiender (Tyskland og Frankrike). Dermed var det blitt bygget gjensidig tillit og avtaleverk mellom dem og etter hvert mange flere land. Når land og selskaper investerer mer hos hverandre og også er hverandres markeder, er ikke militære maktmidler da blitt altfor kostbare og lite hensiktsmessige? Er det å gå til krig i vår del av verden nærmest som selvskudd å regne?

Makt og allianser

Denne strategien legger vekt på å ha makt for å kunne avskrekke en motpart i en konflikt fra å gå til krig. Det vil si at den "sterkeste gutten i gata" bestemmer, gjennom sine muskler og vilje til å bruke dem, eller at stater bygger allianser seg imellom. Vi har tidligere sett at stater kan ha militær, økonomisk og/eller ideologisk makt. Vi har dessuten skilt mellom ulike former for fred i forholdet mellom statene ut fra hvilken makt (eller avmakt) hver enkelt stat har.

Med militær makt som hovedgrunnlag var Russland innenfor Sovjetunionen en slik altdominerende imperiemakt overfor de andre tidligere sovjetrepublikkene (indre imperium) og etter hvert også Øst-Europa (ytre imperium). I et system av stater kan det også råde hegemonisk fredHegemoni betyr "overherredømme" eller å være i en ledende maktposisjon. En hegemonimakt er en stormakt som har mer makt enn alle andre stater.Hegemonial fred betyr at de andre statene er avhengige av hegemonimakten og dermed får begrenset handlingsrom internasjonalt. basert på at en hegemonimakt dominerer de andre statenes utenrikspolitikk. Kanskje kan dette kalles fred, men trenger det å være en situasjon fri for underliggende konflikter? Mange mener at den kalde krigens maktbalanse mellom to supermakter forhindret varm krig mellom partene, og at denne maktbalansen derfor sikret fred.