Fagstoff

Dokumentarfilm

Publisert: 22.06.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

  

De første filmene som ble vist offentlig, handlet om faktiske hendelser. En dokumentarfilm er en dramatisert framstilling av aktuelle eller historiske forhold.

Hva er en dokumentar?

Før 1910 viste nesten alle filmene noe som faktisk hadde skjedd. Filmkamera var på plass der viktige hendelser fant sted, som da kong Haakon for første gang satte foten på norsk jord i 1905, og da Bjørnstjerne Bjørnson talte til folket fra trappa på Aulestad. 

Film som handler om faktiske hendelser og personer, kalles dokumentarfilm. Begrepet "dokumentar" (på engelsk "documentary") kan føres tilbake til det latinske "docere" som betyr å undervise eller belære. På engelsk er det også vanlig å snakke om "non-fiction film". 

I en dokumentarfilm er det samsvar mellom filmens framstilling og de faktiske aktuelle eller historiske forholdene. Filmen framstår som en sammenhengende retorisk helhet – den forteller om noe fra et ståsted.

En aktiv fortolkning av virkeligheten

Den britiske filmskaperen John Grierson regnes for å være den som først tok i bruk begrepet dokumentarfilm. Han definerte dokumentarfilm som ”the creative treatment of actuality”. Ifølge Grierson er en dokumentarfilm en dramatisering av virkeligheten, der filmskaperen tar et standpunkt i forhold til de problemstillingene som filmen handler om. Grierson mente altså at det ikke er nok å gjengi hendelser. Filmskaperen må aktivt fortolke det som hender. 

Grierson trekker fram Sergej Eisensteins Panserkrysseren Potemkin (1925) som et eksempel på dokumentarfilm. Filmen er en iscenesetting av et opprør på et russisk marinefartøy i 1905. I dag ser nok de fleste på "Panserkrysseren Potemkin" som en spillefilm.

Grierson mente at man får det beste resultatet dersom de som har deltatt i en hendelse, spiller seg selv dersom hendelsen iscenesettes. Verdens første helaftens dokumentarfilm, Nanook of the North, er et eksempel på det.

Fortellermåter i dokumentarfilmer

  • Foredragsaktig – for eksempel med bruk av voice-over
  • Observerende – "fluen på veggen"
  • Deltagende – filmskaperne deltar i de hendelsene som filmes
  • Refleksiv – filmen problematiserer sitt eget tema og det å lage film om det (filmen ser på seg selv)
  • Framførende – filmskaperne setter selv i gang de hendelsene som filmes
  • Poetisk – det rent formmessige får størst vekt

Kjennetegn på en dokumentarfilm

  • Filmskaperen forsøker å formidle et budskap om noe som skjer, har skjedd, eller kan komme til å skje i den verden som omgir oss.
  • Det skapes en forventning hos tilskueren om at det som forteller er sannferdig.
  • Opptakene er gjort på location, i mindre grad i studio.
  • Skuespillere brukes i liten grad.
  • Framstillingen er troverdig.
  • Temaet er samfunnsmessig, historisk, eller presenterer personer (biografisk). Funksjonen er å informere, diskutere, engasjere, sette på dagsorden (det vil si mer enn bare å underholde).
  • Filmen blir omtalt som en dokumentar og blir vist i sammenhenger der man forventer å se dokumentarer.
  • Stiltrekk som reportasje, bruk av intervjuer, håndholdt kamera og manglende kontinutetsklipping er vanlige.
  • Filmens fortellerstemme er argumenterende, observerende eller undersøkende.
  • Det er samsvar mellom filmens framstilling og de faktiske aktuelle eller historiske forhold.
  • Filmen framstår som en sammenhengende retorisk helhet – den forteller om noe fra et ståsted.
  • Vesentlighet: Filmen kan på en eller annen måte forstås som et bidrag til en bedre verden.

Kon-Tiki

Den mest kjente norske dokumentarfilmen er trolig Kon-Tiki fra 1951. Oppdageren Thor Heyerdahl både regisserte og spilte i filmen. Dette er en film der det som vises, ble filmet samtidig som hendelsene faktisk skjedde. Filmen vant en Oscar for beste dokumentar, selv om mange har påpekt at det filmatiske håndverket er relativt amatørmessig.

 

 

Oppgaver

Teoretisk stoff for