Fagstoff

Realistisk film

Publisert: 24.06.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Mediehistorie

 

Huskelappen

Realistiske filmer handler om personer og miljøer som vi kjenner igjen fra egen virkelighet.

 

Begrepet neorealisme brukes om de realistiske filmene som ble laget i Italia etter 2. verdenskrig.

 

Poetisk realisme oppsto i Frankrike og skildrer ofte livets dystre sider på en poetisk, men realistisk måte.

 

Ressurser

Se klipp fra filmen "Roma - åpen by"Se klipp fra filmen "Roma – åpen by".  

Se trailer fra filmen Sykkeltyven.Trailer fra filmen Sykkeltyvene. 

kuespiller Jean Gabin i Marcel Carnes film "Le Jour Se Leve" i 1939.Skuespiller Jean Gabin i Marcel Carnes film "Le jour se lève" i 1939.  

Se klipp fra filmen Dagen gryr (Le Jour Se Leve)Se klipp fra filmen Dagen gryr (Le jour se lève).   

Alexandre Rodrigues i den brasilianske filmen "City of God " (2002).Alexandre Rodrigues i den brasilianske filmen "City of God " (2002). Filmen ble nominert til Oscar i fire kategorier i 2004: for beste kinomatografi, beste regissør, beste klipping og beste manus.  

Anna Magnani i Roberto Rossellinis film "Roma – åpen by" (1945).Anna Magnani i Roberto Rossellinis film "Roma – åpen by" (1945).

Neorealismen 

Denne filmatiske stilretningen oppsto i Italia i tiden like etter 2. verdenskrig, som en reaksjon mot den klassiske filmen. Begrepet neorealisme ble brukt for å skille mellom en "ny realisme" og den "første realismen" i stumfilmtiden. I stedet for fantasifortellinger ville man lage filmer som viste vanlige mennesker og realistiske person- og miljøskildringer. Under 2. verdenskrig var det i Italia bare blitt laget lette komedier og patriotiske filmer. Med neorealismen skulle derimot filmene ta opp de virkelige samfunnsproblemene. Et typisk trekk var at det meste av handlingen foregikk utendørs.

Epoken som vi kaller neorealisme, ble innledet med Roberto Rossellinis Roma – åpen by (1945). Filmen vant prisen for beste film ved Cannes-festivalen i 1946. Den forteller om den vanskelige tiden under krigen, da Roma var okkupert av tyskerne. Rossellini begynte arbeidet med denne filmen allerede før frigjøringen. Råfilm av dårlig kvalitet og vanskelige opptaksforhold ga filmen en røff bildekvalitet, det vi kan kalle et dokumentarisk preg. Klippet vi ser her, tar opp en situasjon som var utbredt i mange europeiske byer etter krigen, kvinner som tjente til livets opphold gjennom prostitusjon. 

Et annet eksempel på neorealisme er filmen Sykkeltyvene, regissert av Vittorio De Sica i 1948. Handlingen er lagt til Roma like etter krigen, og filmen forteller historien om Antonio, en arbeidsløs mann som får jobb med å klistre opp plakater. For å få jobben må han ha en sykkel, og hans kone selger sengetøyet deres for å skaffe penger. Sykkelen blir imidlertid stjålet, og Antonio forsøker i desperasjon å stjele en annen sykkel, men blir tatt på fersk gjerning.

Poetisk realisme

I Frankrike kom realismen i filmen til uttrykk på en annen måte, gjennom det som ble kalt poetisk realisme. Her var også idealet at filmene skulle vise fram virkeligheten. Filmene handlet gjerne om fattige og utstøtte mennesker. Dette ble gjort med svært stemningsfylte, ofte iscenesatte, bilder, med et mørkt og dystert uttrykk. Filmenes uttrykk har mye til felles med film noir.

Et eksempel på fransk poetisk realisme er "Dagen gryr" (Le jour se lève), av Marcel Carné (Frankrike 1939). Hovedpersonen François er sperret inne. Mens han venter på at politiet skal komme, husker han tilbake til hvordan han ble en drapsmann. Gjennom tre tilbakeblikk møter vi menneskene som blir avgjørende for historien.

Neorealismen varte ikke stor lenger enn et lite tiår. Allerede på midten av 50-tallet begynte neorealismen å bli mindre populær. De italienske myndighetene likte dårlig at filmene viste landets sosiale problemer. Det ble derfor innført egne lover som innebar sterkere statsstyring av filmindustrien. Men selv om neorealismen forsvant som en egen stilretning, fikk ideene som lå til grunn for filmene, stor betydning, også i andre deler av verden.

Arven etter neorealismen 

Mange av trekkene som kjennetegnet neorealismen, finner vi igjen i andre filmer, som Fernando Meirelles City of God. Denne brasilianske filmen fra 2002 henter handlingen fra verdens mest brutale slum, Cidade de Deus i Rio de Janeiro. På samme måte som i neorealismen bruker Meirelles faktiske locations og amatørskuespillere. Filmen ble riktignok ikke spilt inn i Cidade de Deus, rett og slett fordi det var for farlig.