Fagstoff

Ekspresjonistisk film

Publisert: 22.06.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Mediehistorie

 

Huskelappen

Ekspresjonismen var en stilretning innen film som oppsto i Tyskland på 30-tallet.

 

Ekspresjonistene var opptatt av menneskets subjektiv opplevelse av virkeligheten.

 

Et kjennetegn ved ekspresjonistisk film er bruk av lys- og skyggeeffekter.

 

Ressurser

Ekspresjonistisk bildekunst (Google) 

 

Klikk for å se et klipp fra filmen "Dr. Caligaris Kabinett".Klikk for å se et klipp fra filmen "Dr. Caligaris Kabinett". 

Et filmatisk høydepunkt innen ekspresjonismen er filmen "M" av Fritz Lang fra 1931. En scene viser kun skyggen av forbyteren i dEt filmatisk høydepunkt innen ekspresjonismen er filmen "M" av Fritz Lang fra 1931. En scene viser kun skyggen av forbyteren idet han bøyer seg over sitt offer. Skyggen faller på veggen bak, der det henger en etterlysningsplakat (ca. 5.30 ut i filmen).  

"Metropolis" er vel verd å se igjen."Metropolis" er vel verd å se.


 Fritz Lang 1936Fritz Lang 1936 

Scenebilde fra den tyske filmen Dr. Caligaris Kabinett (Das Kabinett des Doktor Caligari) fra 1919.Scenebilde fra filmen Dr. Caligaris kabinett (Das Kabinett des Doktor Caligari). 

Ekspresjonistisk film

Ekspresjonismen er en stilretning innen filmen som oppsto i Tyskland i tiden etter første verdenskrig, før nazistene tok makten på begynnelsen av 30-tallet. Det filmatiske uttrykket er i slekt med annen ekspresjonistisk kunst, særlig den modernistiske malerkunsten, med bruk av få detaljer og forvridde former.

Stilretningen preget også arkitektur, litteratur, teater, musikk og fotografi, men når en snakker om "tysk ekspresjonisme", viser det til ekspresjonismen innen filmkunsten. Robert Wienes "Das Cabinet des dr. Caligari" (1919) regnes som stilretningens begynnelse. Den nådde sitt høydepunkt i løpet av drøyt ti år.

Vekt på subjektive opplevelser

Begrepet ekspresjonisme kommer av "express", det vil si: "å uttrykke". Med det forstår vi at filmene er ment å formidle kunstnerens subjektive følelser. Målet var å vise tilskuerne rollefigurenes indre liv ved å forme og omforme utseende og omgivelser til et subjektivt, psykologiserende uttrykk. Følelsesuttrykkene fikk form av forvridde linjer og overdrevne positurer som brøt med et naturalistisk formspråk.

Ekspresjonismen i filmen ble også påvirket av 1800-tallets fantastiske litteratur med merkelige sinnstilstander og skremmende figurer. Mary Shelleys Frankenstein (1818), Robert Louis Stevensons Dr. Jekyll og Mr. Hyde (1886) og Bram Stokers Dracula (1897) er de mest kjente eksemplene på slike romaner.

Sterke kontraster og skumle skygger

En annen ting som kjennetegner den tyske filmekspresjonismen, er bruken av skygger og store kontraster. Et mye brukt virkemiddel var å vise skyggene av personer før man fikk se selve personen – et klart bilde på menneskenes mørke sider. Sterke skygger krevde kraftige lyskastere, noe som ikke var lett å få tak i den gang. I "Dr. Caligaris kabinett" ble derfor mange av skyggene malt på vegger og personer. Det bidro til å gi filmen fikk et veldig spesielt uttrykk som passer til de teatralske kulissene.

Ekspresjonismens bruk av sterke lys/skygge-effekter og vridde perspektiver ble senere tatt i bruk av Hollywood. Mange av de tyske filmskaperne flyktet på 1930-tallet, men i ettertid er det i hovedsak Fritz Lang og Karl Freund som har fått æren for å ha tatt med seg de ekspresjonistiske teknikkene til USA.

Vi finner igjen virkemidlene innen såkalt "film noir".  Amerikanske kriminalfilmer fra 40-, 50- og tidlig 60-tall brukte ofte teknikker med skygger, som vi kan kjenne igjen fra de gamle tyske filmene. Senere har mange skrekkfilmer brukt de samme virkemidlene.

Kjente regissører innenfor ekspresjonismen var Friedrich Wilhelm Murnau og Fritz Lang. Murnau laget vampyrfilmen Nosferatu (1922), Den siste latter (1924) og filmatiserte Goethes Faust (1926). Lang regisserte blant annet Der müde Tod (1921), Dr. Mabuse (1922) og Metropolis (1926).