Fagstoff

Demningen brast, men på feil sted

Publisert: 17.06.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Medieblikk

I generasjoner har britiske domstoler pålagt journalister å tie i saker som står for retten. I mange tilfeller får mediene heller ikke fortelle at de er beordret til å tie. Såkalte superrettsordrer skal sikre at ikke engang kunnskapen om at sensur foregår, blir spredt. Men hvem kan stoppe Twitter?

 

Mediestemmer

Sven Egil Omdal er redaktør i Stavanger Aftenblad og kjent som forfatter av spalten Medieblikk i flere norske aviser.

 

Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

 

Av Sven Egil Omdal

Hans Brinker er en hollandsk helt. Ifølge legenden stakk den åtte år gamle gutten en finger i et hull i diket og satt slik hele natten for å hindre at Rotterdams vern mot havet revnet.

Den britiske dommeren som forsøkte å forby alle medier å offentliggjøre navnet til Manchester United-spilleren som skal ha hatt et forhold til en Big Brother-stjerne, må ha følt seg som Hans Brinker. Hvis han bare kunne stenge den lille lekkasjen, ville ikke flommen av sladder og private opplysninger skylle over landet.

I generasjoner har britiske domstoler pålagt journalister å tie i saker som står for retten. I mange tilfeller får mediene heller ikke fortelle at de er beordret til å tie. Såkalte superrettsordrer skal sikre at ikke engang kunnskapen om at sensur foregår, blir spredt. Men hvem kan stoppe Twitter?

Det begynte med en enkelt tweet, som ble til ti, så til tusen. Da parlamentsmedlemmet John Hemming fra De Liberale røpet spillerens navn i Underhuset, var det allerede nevnt av 75 000 tvitrere, det var sunget på tribunen under Manchester Uniteds kamper, og alle som var det minste interessert i fotballstjerners seksualliv, visste hvem som hadde beskyldt glamourmodellen Imogen Thomas for pengeutpressing etter et påstått forhold.

Kanskje var denne twitterfarsen en seier over et rettsvesen som tror at informasjon kan stenges inne av forbud og rettsordrer i Internettets tid. Men det var en seier som smakte bedervet. Hvis twitteropprøret mot de dumme dommerne var et gjennombrudd for økt ytringsfrihet, burde det kommet i en viktigere sak enn to voksne menneskers seksuelle bruduljer. For eksempel et internasjonalt selskaps forsøk på å skjule den største giftskandalen i vårt århundre.

I mai 2007 eksploderte en av tankene til Vest Tank i Slørvåg i Hordaland. En forferdelig stank la seg over stedet, men gassen tok fyr og forbrant raskt. Da mange i bygda likevel ble syke, begynte to NRK-journalister å grave. De fant ut at stoffene som eksploderte, aldri skulle vært lagret i Slørvåg. De oppdaget at selskapet som sto bak miljøskandalen, Trafigura, også hadde eksportert gift til Elfenbenskysten, hvor 12 mennesker døde og 100 000 ble syke. NRK samarbeidet med flere internasjonale medier, blant andre britiske The Guardian, om å rulle opp Trafiguras brudd på reglene og avsløre selskapets forakt for menneskers helse og liv.

Da reagerte Trafigura som mektige selskap i Storbritannia ofte gjør når de føler seg truet av medieomtale; de gikk til retten og fikk en rettsordre, injunction, som forbød mediene å omtale saken. De fikk også en superinjunction – en superrettsordre som gjorde det straffbart å omtale den første rettsordren. Da et parlamentsmedlem tok opp saken i Underhuset, fikk Trafigura en dommer til å forby omtale også av dette. For første gang på 250 år kunne ikke britiske aviser fritt gjengi hva som ble sagt i landets nasjonalforsamling.

NRK ble også presset av Trafiguras advokater, men viste dem i høflige ordelag fingeren og oppfordret i stedet britiske redaktører til å skaffe seg litt hår på brystet. Kanskje var det NRKs tøffe holdning som fikk Guardians redaktør til å skrive en tweet om at ”The Guardian av grunner som ikke kan røpes, er avskåret fra å rapportere fra Parlamentet”. Noen timer senere var i hvert fall Twitter full av informasjon om Trafigura, giftskandalen og forsøkene på sensur.

Fotballspilleren har forsøkt å saksøke også Twitter, men selskapet er amerikansk og beskyttet av helt andre regler for pressefrihet. USA har til og med innført en egen lov som gjør landets innbyggere og bedrifter immune mot injuriesøksmål i Storbritannia.

En liten tweet kan altså velte et stort lass. Men heltemotet blekner hvis alt pressen har tenkt å bruke den nye digitale friheten til, er å kikke inn i kjendisenes soveværelser. Slike lekkasjer er ikke stort bedre enn Trafiguras.