Fagstoff

Den fjerde statsmakt

Publisert: 01.06.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

mediemakt

 

Huskelappen

Mediene skal holde et våkent øye med dem som har makt i samfunnet vårt.

 

Mediene kalles den fjerde statsmakt fordi de skal være ”vaktbikkjer” og si fra dersom noen misbruker sin makt og innflytelse.

 

quizlogo MIK  

 

Hvem vokter vaktbikkjene?

Som demokratiets vaktbikkje har mediene et spesielt ansvar for ikke selv å misbruke makten.

 

Den profilerte Venstre-politikeren Abid Q. Raja anklaget i 2009 avisen VG for misbruk av mediemakt da avisen publiserte muslimvitser med rasistisk tilsnitt.

VG beklager muslim-vits 

 

Pressen har opprettet et eget utvalg som skal avsløre slike overtramp:

 

Pressens faglige utvalg (PFU) 

I Norge er makten fordelt mellom Stortinget, regjeringen og domstolene.I Norge er makten fordelt mellom Stortinget, regjeringen og domstolene.

Maktfordelingsprinsippet

Fra historien kjenner vi ”maktfordelingsprinsippet” som ble lansert av statsrettsfilosofen Montesquieu. Hans utgangspunkt var at ”den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den”. Han foreslo derfor en tredeling av statsmakten, der de ulike statsmaktene skulle operere uavhengig av hverandre og hindre hverandre i maktmisbruk. De tre statsmaktene var

  • Den lovgivende makt – hos oss: Stortinget
  • Den utøvende makt – regjeringen
  • Den dømmende makt – domstolene

Denne tredelingen spilte en stor rolle da grunnloven vår ble utarbeidet i 1814. Men da parlamentarismen ble innført i Norge i 1884, ble den utøvende makt gjort direkte avhengig av den lovgivende, som er Stortinget. Regjeringen må ha stortingsflertallets tillit for å kunne styre.

Vi har altså ikke lenger tre uavhengige statsmakter. Men vi har fremdeles et system der makt stanser makt, eller balanserer makt. Den dømmende makt har for eksempel anledning til å sette den utøvende makt på plass, dersom loven ikke blir fulgt.

Den fjerde statsmakt

Pressen (mediene) er en maktfaktor i samfunnet som har vokst fram etter Montesquieus tid. Og mediene er naturligvis ikke en egentlig statsmakt, fordi mediene drives uavhengig av staten. Men de har stor makt i offentligheten, fordi de er så viktige for at demokratiet vårt skal fungere. Og de er en viktig ”motmakt” mot andre typer makt i samfunnet, fordi mediene blant annet har som selvpålagt oppgave å avsløre maktmisbruk. Derfor kalles mediene ofte for ”den fjerde statsmakt”.

Samtidig har mediene mye makt selv, og de har plikt til å rette kritisk søkelys mot seg selv. I Vær Varsom-plakaten står det:

1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Dette kan fortone seg litt som å ”sette bukken til å passe havresekken”. Men siden vi har så mange uavhengige medier, fungerer det gjerne slik at de setter kritisk søkelys på hverandre.