Fagstoff

Gapestokken gjør forskjell på folk

Publisert: 16.05.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

 Mediestemmer: Sven Egil Omdal

 

Mediestemmer

 

Sven Egil Omdal er redaktør i Stavanger Aftenblad og kjent som forfatter av spalten Medieblikk i flere norske aviser.

 

Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

 

Han fikk lov til å være anonym noen timer bare. På nettsidene til de store avisene, til NRK og TV2 var han “en FrP-topp” eller “en sentral FrP”-politiker.

Men da det ble bekreftet at det var Trond Birkedal som var arrestert, mistenkt for å ha filmet sine gjester i dusjen, valgte først hans egen lokalavis, Stavanger Aftenblad, og deretter resten av norsk presse å identifisere ham. I noen hektiske døgn var det bilde av ham på alle skjermer og avissider, hele hans privatliv ble endevendt og hans hus i Thailand beskrevet på en måte som selv de mest tungnemme måtte forstå.

Et par uker senere ble en kommunestyrerepresentant for SV dømt i Sør-Trøndelag tingrett for hallikvirksomhet. Han fikk 75 dagers betinget fengsel og 37.000 kroner i bot. I mediene ble han bare omtalt som “SV-veteran”.  Han lot seg intervjue anonymt om hvor “dumsnill” han hadde vært, han ville jo bare hjelpe kvinnene. Ingen brakte navn, ingen trykket bilde, ingen fotograferte huset hans.

Vi har likhet for loven, men står vi ulike for pressen, som ofte fungerer som den mest effektive av våre domstoler? Hvorfor er et kamera i dusjen hos en Frp-politiker verre enn prostitusjon hos en SV-politiker?

Medienes identifikasjonspraksis er noe av det mest ubegripelige vi har her i landet, nest etter reglene for landbruksstøtte. Økonomiske forbrytere blir vanligvis identifisert, ofte allerede ved mistanke. Forretningsmenn som går konkurs får  bilde på forsiden, mens voldtektsmenn blir anonymisert, selv etter rettskraftig dom. Kjente personer har svakere personvern enn andre, og idrettsfolk har nesten ikke personvern i det hele tatt.

I oktober i fjor våknet en ung gutt i fyllearresten, så i den spygrønne veggen og visste at det var en dårlig dag. Fordi han spilte på et eliteserielag i fotball, visste han at det kom til å bli en riktig elendig dag. Vi lar ham være anonym her, men høsten 2010 fikk alle vite at denne spilleren drakk. Lokalavisene, riksavisene og nettavisene brukte flere dager på å fortelle oss at det ikke var første gang han havnet i arresten, at klubben ikke lenger ville ha ham og at hans fremtid var usikker. Selv i den engelske utgaven av Wikipedia, verdens største oppslagsverk, sto det ikke noe annet om ham enn at han hadde fått sparken på grunn av “his drinking problem”.

Hadde han vært kjent som kunstner, aksjemekler eller journalist, ville hans netter i politiets omsorg  i verste fall blitt en av de anekdotene pressefolk underholder med over fredagspilsen. Arbeidsgiveren ville slitt med å finne hjemmel i Arbeidsmiljøloven for å sette ham på porten, så lenge han ikke var beruset på jobb eller var avhengig av allmenn tillit.

Trond Birkedal ble identifisert fordi han var ordførerkandidat for ett av de største partiene i en av de største byene. Han kunne ikke forbli anonym noen måneder før kommunevalget. Men er det riktig at en mann som har fått velgernes tillit og så bryter loven om hallikvirksomhet, får sone i anonymitetens mørke, mens en 23 år gammel fotballspiller må se seg selv og sin skam fra alle forsider?

Ingen pressefolk har gode svar på dette paradokset, bare svake forklaringer. Idrettsfolk er idoler, noe politikere åpenbart ikke er. Hvitsnippforbrytere har sviktet folks tillit, noe voldtektsforbrytere åpenbart ikke har.

Sannheten er at norsk presse, i et forsøk på å være mer human enn for eksempel den amerikanske og britiske, hvor normen er å identifisere alle, har skapt et system som beskytter noen – ofte de verste – og henger ut andre, som kanskje ikke engang har gjort noe ulovlig. Det er lov å være full og dum, selv om du er best med ball.