Fagstoff

Kollektivistiske kulturer - «Vi»-kulturer

Publisert: 14.09.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut


 Eskimo-familie. Foto.  

Mange har beskrevet forholdet mellom kollektivistiske kulturer og individualistiske kulturer som «vi»-kulturer og «jeg»-kulturer1, 2 . I en kollektivistisk kultur er det hensynet til storfamilien, gruppen eller det sosiale nettverket som er viktigst. I en individualistisk kultur er man mer individsentrert, dvs. opptatt av seg selv og sin nærmeste familie. I denne artikkelen skal vi først se på hva som kjennetegner en kollektivistisk kultur. Senere skal vi fokusere på individualistiske kulturer, og til slutt trekke noen sammenligninger.

I kinesisk tradisjon finnes ikke begrepet personlighet. Når vi bruker begrepet, mener vi et individ uten å tenke på samfunnet eller kulturen han eller hun kommer fra. På kinesisk brukes ordet «jen» («jin» på japansk) for menneske for å beskrive et menneske som inkluderer personen og de sosiale og kulturelle omgivelsene som gjør det meningsfullt å leve3 .

Storfamilien

I en kollektivistisk kultur er samholdet i storfamilien viktig. Storfamilien omfatter tanter, onkler, fettere, kusiner, besteforeldre, foreldre og barn. Ethvert barn som blir født inn i en slik familie, går automatisk inn i en rolle i storfamilien.

Helt fra barna er små blir de fortalt hvilke rettigheter og plikter de har gjennom den rollen de er født inn i. Ofte har den eldste sønnen flere rettigheter og plikter enn den yngste. Tradisjoner og riter synliggjør mønstrene og rollene til de enkelte familiemedlemmene.

Respekt

Alder er viktig i slike familier, og foreldre og besteforeldre blir tilskrevet visdom og autoritet. Barna må vise respekt overfor de eldre og gå til dem for å få råd og veiledning. Lydighet blir en viktig verdi.

Ære og skam

Ære og skam er dominerende begreper i den kollektivistiske kulturen, men hva det innebærer kan variere. Tilbakemelding fra kollektivet gir individet en opplevelse av skam eller ære. Gjør man noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse.

Denne argumentasjonen brukes også av de voksne: «Du kan gjøre hva du vil, min sønn, bare pass på at du ikke skader æren,» kan en far si. Dermed har han lagt handlingsrammene for sin sønn. Kadafi Zaman skriver i sin bok:

Gjør hva du vil, men glem ikke at du er sønnen min. Vet du hva det betyr?, spurte han. Det betyr at hva du enn gjør, så går det ikke utover deg, det er ingen som sier at du har gjort noe. Alle vil si at det er sønnen min som har gjort noe. Du er en del av min identitet4 .

Når barna kommer i puberteten, blir ansvaret for å bevare familiens ære større. Mange foreldre begynner å sette strengere grenser, fordi det innebærer en risiko å sende halvvoksne barn ut i verden, særlig jentene. I Norge er det ofte motsatt: barna møter strenge grenser mens de er små, men etter hvert får de større spillerom.

Slik omtaler sosialantropologen Unni Wikan æresbegrepet:

Æren defineres ut fra et sett av regler som spesifiserer hva som gir, og ikke gir, ære, en såkalt æreskodeks. I henhold til disse reglene kan ære ikke bare vinnes, den kan også tapes. Og slike tap gir æresbegrepet innhold. I samfunn med æreskodeks, som man også hadde i vikingsamfunnet og i det gamle norske samfunnet, handler æren om omverdenens vurdering av en person5 .

Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. Det motsatte av ære er «ingen ære». Å tape anseelse i gruppen er skammelig. Å bli vanæret skjer ikke bare ved personens egne handlinger, men de som står ham nær kan vanæres og dermed kaste skam over ham. Tap av ære krever oppreisning,

En mann, og spesielt en familiefar, kan også bli vanæret ved at en kvinne, som står ham nær og som han har myndighet over, slik som for eksempel en datter, søster, kone, kusine eller niese ikke oppfører seg som forventet i forhold til æreskodeksen. Han kan styrtes i en æreløs avgrunn ved feiltrinn fra de andres side. (Se Fadimesaken omtalt i KK1). Mannens ære er i stor grad knyttet til at kvinnen lever respektabelt og bidrar til familiens ære.

Gode respektfulle relasjoner mellom familiemedlemmene blir viktige. Å bidra til å opprettholde de gode relasjonene er prisverdig, selv om det måtte gå ut over kravene til sannhet og ærlighet.

"Jeg"- og "vi"-kulturer

Det finnes ingen rene «jeg»-kulturer eller «vi»-kulturer her i verden. Vi finner elementer av «vi»-kulturer i norske bygdesamfunn, religiøse og etniske minoriteter, og i enkelte hjem. Se for eksempel hvordan «vi»-følelsen dyrkes av velstående familier i "Oslo Vest" . Vi kan også finne elementer av «jeg»-kulturer i bysamfunn i land der kollektiv tenkning er mer dominerende.

Oppgave

Les artikkelen om kollektivistiske kulturer og ære og skam. I denne videoen forteller en ung jente om det krysspresset hun er utsatt for i møtet mellom to kulturer. Se videoen og gjør oppgavene.

Familiens ære
Opphavsmann: NRK
 

  1. Hvorfor har denne jenta havnet i en så fortvilet situasjon?
  2. Hvilke fagbegreper har du lært som kan relateres til dette temaet?
  3. Hvordan forklarer hun farens motiver for å drepe henne?
  4. Hvordan kan hun fortsatt være glad i sin far?
  5. Tenker du at denne familien er glad i jenta si?
  6. Hvorfor tror du mange familier med innvandrerbakgrunn er så redd for det de forbinder med den norske kulturen?
  7. Hva sier denne jenta om sin identitet og hvordan hun opplever dette?

Les også

Individualistiske kulturer - "Jeg"-kulturer 

Når "Vi"-kultur møter "Jeg"-kultur 

 

Relatert innhold