Fra 2020 er kommune- og fylkeskartet forandret. Tallet på kommuner er redusert, og nye kommuner har vokst fram som resultat av sammenslåinger og endringer i grensene. Det samme har skjedd med fylkene. Tallet på fylker er redusert, og nye har oppstått på grunn av sammenslåinger.
Tre styringsnivåer
Selv etter den store kommunereformen har vi tre styringsnivåer i Norge. Det ene er staten med Stortinget, regjeringen og statsforvaltningen. Så har vi fylkeskommunene og så kommunene. Fylkeskommunen og kommunen kaller vi for de lokale styringsorganene.
Den nordiske modellen
Fra 2020 har vi 356 kommuner i Norge. Kommunene i de nordiske landene har et større ansvar for den offentlige politikken enn i mange andre europeiske land, herunder velferdspolitikken. Dessuten utøver kommunene en stor grad av lokalt selvstyre. Dermed har kommunene ansvaret for en større andel av de offentlige utgiftene. Dette lokale selvstyret har vi hatt siden 1837, da formannskapslovene ble vedtatt av Stortinget.
Generalistkommuner
De norske kommunene er det vi kaller for generalistkommuner. Det vil si at alle kommuner skal tilby de samme tjenestene med samme kvalitet uavhengig av innbyggertall, størrelse, bosettingsstruktur og lignenede. Dette generalistkommunesystemet er utgangspunktet for kommunereformen.
Kommunens oppgaver
Kommunens oppgave er å arbeide for interessene til de som bor der, den skal ta seg av de nære oppgavene. Tanken bak dette lokaldemokratiet er at de som bor i den enkelte kommune, kjenner de lokale problemene best og vet hvordan de skal løses.
La oss se på noen av de viktigste oppgavene kommunene er pålagt:
Undervisning
- barnehage
- grunnskole
- skolefritidsordning (SFO)
- spesialundervisning for funksjonshemmede
Helse og sosial
- primærhelsetjenesten
- hjemmehjelp og hjemmesykepleie
- alders- og sykehjem
- helsevern for psykisk utviklingshemmede
- sosialhjelp
Samferdsel og tekniske oppgaver
- lokale veier
- vann, kloakk og renovasjon
- brann- og feiervesen
- forvaltning og planmyndighet
- lokalt miljøvern
Kultur og fritid
- kirker og kirkegårder
- fritidsklubber
- folkebiblioteket
I forbindelse med kommunereformen var det et mål for politikerne å flytte nye oppgaver til kommunene. Forventningsfulle lokalpolitikere uttrykte skuffelse over resultatet av reformen. De mente at svært lite av det som var blitt lovet, var fulgt opp i realiteten.
Kommunenes inntekter
Hvor får kommunene inntektene sine fra? Det er i hovedsak tre grupper av inntekter:
- frie inntekter
- kommunale avgifter
- øremerka tilskudd
De frie inntektene er skatteinntekter og rammetilskudd fra staten. Disse inntektene kan kommunene fritt disponere uten føringer fra staten. I 2019 utgjorde de frie inntektene mellom 75 % og 80 % av inntektene.
Rammetilskuddet fra staten har til hensikt å jevne ut de økonomiske forskjellene mellom kommunene, og sikre likt tjenestetilbud i hele landet. Skatteinntektene i kommunene kommer fra personskatt og eiendomsskatt.
De kommunale avgiftene kommer fra ulike typer kommunale tjenester. De skal bare dekke de reelle utgiftene til tjenestene. Det er uenighet mellom de politiske partiene om det statlige tilskuddet skal være frie midler eller øremerka tilskudd. Frp har de siste åra vært det partiet som har gått lengst i kravet om øremerka tilskudd.
Formannskapsmodellen
Kommunestyret eller bystyret er det øverste politiske organet i kommunen. Hvert fjerde år er det lokalvalg. Den øverste politiske lederen i kommunen er ordføreren. De fleste kommunene styres etter formannskapsmodellen. Det vil si at minst fem av kommunestyrets representanter utgjør et arbeidsutvalg som heter formannskapet, og som fordeles representativt. Disse sitter hele valgperioden.
Administrasjonen i kommunen ledes av en rådmann. Rådmannen er ikke politisk valgt, men ansatt i kommunen, og det er et klart skille mellom politikere og administrasjon. Politikerne har dermed et begrenset ansvar for kvaliteten og gjennomføringen av kommunens tjenester.
Den parlamentariske modellen
Kommuneloven av 1992 åpnet for at kommunene kunne styre etter en parlamentarisk modell. Flere av de store kommunene har valgt denne modellen. Her styres kommunen av et råd som består av representanter fra flertallet i kommunestyret. Byrådet ledes av en byrådsleder som blir en slags "statsminister".
I denne modellen vil byrådet være ansvarlig for å drifte administrasjonen. De vil da ha det totale ansvaret for saksforberedelser og gjennomføringen av bystyrets vedtak. Byrådet er som sagt avhengig av støtte fra et flertall i bystyret og kan dermed risikere å måtte gå av i løpet av valgperioden hvis de mister flertallet. Vi kjenner igjen dette prinsippet fra forholdet mellom de statlige styringsorganene Stortinget og Regjeringen. Ordførerens rolle tilsvarer stortingspresidentens.
Fylkeskommunen
Fra 2020 har vi 11 fylkeskommuner. Oslo er både en kommune og en fylkeskommune. Fylkeskommunen har styringsorganer som tilsvarer dem i kommunene. Det folkevalgte organet er fylkestinget, og politisk leder er fylkesordføreren. Fylkesutvalget tilsvarer formannskapet i kommunene.
De politiske hovedutvalgene er knyttet opp mot fagavdelingene i fylkesadministrasjonen. Den øverste administrative sjefen heter fylkesrådmann. Ved siden av Oslo har noen av de andre innført den parlamentariske styringsmodellen.
La oss se på noen av de viktigste oppgavene fylkeskommunene er pålagt:
Undervisning
- videregående opplæring
- voksenopplæring
Helse og sosial
- tannhelsetjeneste
Samferdsel og teknisk
- fylkesveier
- skoleskyss
- trafikksikkerhetsarbeid
Kultur og fritid
- fylkesbibliotek
Med helsereformen i 2001 ble sykehusene overført til staten.
Trenger vi tre styringsorganer i Norge?
Det har lenge vært politisk uenighet om det er nødvendig med tre politiske styringsnivåer i Norge. Noen politiske partier, som Høyre, ønsket å fjerne fylkeskommunen, mens andre, som Senterpartiet, ønsket å styrke fylkeskommunen.
I forbindelse med kommunereformen la regjeringen Solberg våren 2015 frem en stortingsmelding – Meld. St. 14 (2014-2015) – om nye oppgaver som kan flyttes til kommunene i forbindelse med kommunereformen. Etter at kommunereformen var gjennomført, og de nye fylkene og regionene var på plass fra 2020, synes de tre styringsnivåene å være etablert for lang tid fremover.
Diskusjonen om fylkene sine oppgaver har derimot ikke stilnet. Fylkespolitikerne ønsker seg flere og "tyngre" oppgaver. Det er et uttalt mål fra regjeringen at det skal skje, men fra fylkespolitikerne sitt synspunkt går denne prosessen for sakte.
Relatert innhold
Nettside hos ssb.no
Nettside hos ssb.no